Demokrati og Gud

BISPESTRIDEN I OSLO er endelig over. Ole Christian Kvarme er blitt Den norske kirkens primas. Det har ligget lenge i kortene at dette ville bli utfallet. Alle parter har også - med rette - kritisert uryddige prosedyrer i valget av ny biskop. Riktignok har prosessen hatt demokratiske elementer, men vektingen av stemmene har vært noe uklar. Og i siste instans er det jo en demokratisk valgt regjering som utnevner ny biskop. Det er imidlertid grunn til å peke på et urovekkende innslag i denne prosessen. Ole Christian Kvarme har hatt bred støtte i kirken. Og han blir sikkert en bedre biskop i Oslo enn mange frykter. Ifølge enkelte norske medier har han også fått støtte fra Gud. Skal vi tro medieomtalen, så ble Kvarme oppfordret av Gud til å søke stilling som biskop i hovedstaden. Strengt tatt dreier det seg altså om en form for «kallelse». Kvarme skal altså være kallet til stillingen - på samme måte som man kan bli kallet til misjonær eller andre oppgaver i Herrens tjeneste.

Det å være kallet av Gud har som kjent ingen plass i vårt demokratiske system. For mange kristne er imidlertid vanskelig å tenke seg at noen kunne overprøve Guds ord i en slik sak. Hvis Gud ber en person om å søke en stilling, så er det naturligvis utenkelig å overprøve et slikt votum. Det er vanskelig å forestille seg at Den norske kirken kan gå mot Guds uttrykkelige ønske. Strengt tatt burde også de andre kandidatene trekke seg. Slik sett kan man si at Guds votum opphever alle demokratiske prosesser.

I REGLEMENTET for valg av biskop omtales imidlertid ikke denne muligheten, nemlig at en av kandidatene kan få Guds stemme. Siden striden om biskop har aktualisert denne saken, bør de rette instanser se nærmere på reglementet. Når de ulike stemmene skal vektes, er det viktig å få avklart statusen til Guds votum. Siden Kvarme er godt kjent med slike utfordringer, er det naturlig at initiativet kommer fra ham.

Å appellere til kallelse i valg av biskop er å innføre et teokratisk prinsipp. Det er kanskje ikke så unaturlig å innføre et slikt prinsipp i valg av biskop. Kirken skal jo i siste instans rette seg etter Guds ord. Hvis noen av kirkens menn har direkte tilgang til Guds preferanser, så er det selvsagt at kirken må ta hensyn til dette. Derfor er det forståelig at noen miljøer ønsker at teokratiske prinsipperskalinnføres som trumfkort i slike prosesser: Ingen kan overprøve Guds votum.

I enkelte land har slike prosedyrer en sentral plass i det politiske liv (jf. prestestyret i Iran). Demokratiet er, som vi vet, en feilbarlig styreform. Enkelte konservative kristne ønsker derfor at politikken i større grad bør forankresi en klarere kristen plattform. Det er faktisk en utbredt oppfatning i enkelte miljøer at vår egen regjering rett som det er handler i strid med Guds ord (jf. Bondevik som nylig gikk palestinernes ærend). De kristne miljøene som kritiserer Bondevik og andre politiske ledere bør derfor snarest ta et initiativ for å utrede plassen til teokratiske prinsipper i det politiske liv.

GUDDOMMELIG autorisering og teokrati er ikke uproblematiske prinsipper. Det oppstår for eksempel store problemer hvis to konkurrerende kandidater hevder at begge er kallet til stillingen. I dette tilfellet må minst en av kandidatene ha misforstått Guds votum. Det er jo lite trolig at Gud ber mer enn en av kandidatene om å søke en bestemt jobb. Men vi vet at slike rykter har florert både ved pavevalg og i mange andre sammenhenger. Det er derfor viktig å lage klare regler for hvordan man skal gå fram hvis to eller flere kandidater hevder at Gud har bedt dem om å søke. Hvis saken står slik, vil jeg foreslå at man går tilbake til vanlige demokratiske prosedyrer som alltid har vist seg å være et bra korrektiv til teokrati. Kanskje er tiden også moden for å demokratisere Guds votum.