Demokrati og løgn

For mindre enn to år siden var nasjonalforsamlingen i Jakarta avsperret med piggtråd og strengt bevoktet av soldater med usikrede automatvåpen. I dag sitter en gruppe studenter ved heisen i vandrehallen og spiller gitar. «Løgn, løgn, løgn! Bohong! Parlamentarikerne lyver!» synger de, mens mange hundre kvinnelige tekstilarbeidere demonstrerer for høyere lønn.


«For to år siden ville de blitt stemplet som kriminelle og kastet i fengsel. Alle politiske institusjoner var dominert av president Suharto. Endringene er dramatiske. Nå har alle rett til å kritisere samfunnet fritt, også her i nasjonalforsamlingen,» sier parlamentarikeren Abdul Khaliq Ahmad.

  • Men demokratiseringen av verdens største muslimsk-dominerte nasjon er under sterkt press. Den økonomiske krisen som tvang Suharto fra makten, har skapt sosial misnøye og hjerteskjærende fattigdom. Rundt 40 prosent av alle indonesiske barn er feilernærte. Øst-Timors frigjøring har gitt fornyet styrke til væpnede opprør i provinser som Aceh, Irian Jaya og Lombok. Molukkene er herjet av krig og etnisk rensning med sterke religiøse overtoner. President Abdurrahman Wahids reformpolitikk går svært sakte, og må balanseres mot den innflytelsen kretsen rundt tidligere president Suharto og de væpnede styrkene fortsatt har i indonesisk samfunnsliv. Slik Russland og landene i Øst-Europa trekker gamle kommunister med seg inn i framtida, må Wahids regjering forholde seg til at lokale fyrster fra Suhartos Golkar-parti dominerer mange av provinsene.
  • Det er mot et slikt bakteppe Indonesia er i ferd med å gjennomføre et av historiens største demokratiske eksperimenter, en storstilt desentralisering og forskyvning av makt fra Jakarta til provinsene. «Vi skaper historie hver eneste dag. Hvis desentraliseringen ikke blir vellykket, betyr det slutten på Indonesia slik vi kjenner det i dag,» sier regjeringsrådgiveren Andi Mallarangeng. Han var en av arkitektene bak det første frie parlamentsvalget i fjor sommer og den nye loven om regional autonomi.
  • Både nasjonalforsamlingen og de regionale parlamentene skal forsynes med reell makt. Over 2,5 millioner byråkrater skal omplasseres fra ministeriene til provinsadministrasjonen. En halv million byråkrater må flytte fra Jakarta. Med et pennestrøk ble informasjonsministeriet, et sensur- og kontrollorgan med 55000 ansatte, i fjor høst slettet fra organisasjonskartet. Den ene av de to kvinnelige statsrådene i president Wahids kabinett, Erna Witoelar, skal flytte 28000 av sine 38000 ansatte ut i provinsene. «Jeg innrømmer at dette ikke blir lett. Planene har møtt betydelig motstand nedover i systemet. Men desentraliseringen er tvingende nødvendig for å kvitte oss med fortidas autoritære styresett,» sier Witoelar.
  • Indonesia er rangert som et av de mest korrupte landene i verden. Mange frykter at maktforskyvningen bare vil føre til at den omfattende statlige korrupsjonen flyttes fra regjeringskontorene og ut til lokale byråkrater og politikere. «Det er en risiko vi er nødt til å ta. Vi må ikke undervurdere den kraften som ligger i at de nå vil stå ansvarlige overfor sine egne lokalsamfunn,» sier Witoelar. Hver dag bruker hun flere timer i telefonen for å gi ryggdekning til lokale byråkrater som tidligere ble presset til å legge penger igjen høyere oppe i systemet.
  • Det er ikke mer enn seks år siden Gro Harlem Brundtland besøkte Suharto i Jakarta. Hun omtalte Indonesia som «en kilde til global og regional fred og stabilitet». I dag inntar de fleste en noe mer avventende holdning. Tida for å lovprise såkalte asiatiske verdier er definitivt over. Journalisten Victor Mallet tror kampanjen for asiatiske verdier vil bli ansett som et pragmatisk mellomspill, der eneveldige herskere med økonomisk suksess prøvde å legitimere et autoritært styresett overfor en middelklasse de selv hadde skapt. Til slutt mistet de makten til den samme middelklassen.
  • I Indonesia lever nesten halvparten av befolkningen på 209 millioner mennesker under eller rundt fattigdomsgrensen. Den politiske eliten er fremdeles liten og svært lukket. Middelklassen er hardt rammet av økonomiske motgangstider. Likevel har demokratiet i løpet av kort tid festet et grep som vil gjøre det vanskelig for et autoritært regime å finne nytt fotfeste.