Demokrati og valg i Europa

Knut Frigaard rådgiver # Arve Solstads artikkel i Dagbladet 31. august 1997 om norske velgeres manglende innflytelse på personvalget ved valg til Stortinget er interessant lesning. Det skulle være selvsagt at velgerne i et demokrati bestemmer hvem som skal representere dem i de forskjellige folkevalgte forsamlinger, men slik er det ikke.

Iallfall ikke i Norge. De norske partier har monopol på å nominere stortingskandidater, men slik behøver det ikke å være. I land som har det britiske valgsystem med flertallsvalg i enmannskretser har velgerne en mer direkte innflytelse på hvilke representanter som kommer inn i parlamentet. Den førte politikk knyttes sterkere til enkeltpolitikere som velgerne så kan ta stilling til i valg.

Slike svakheter i moderne vesteuropeiske lands valgsystemer har interesse i en bredere sammenheng idet våre valgsystemer er modeller for en rekke land som ønsker seg en demokratisk styreform. Gjennom forskjellige former for rådgivning og valgobservasjon fremhever de vestlige land sine valgsystemer. Det kan, som det fremgår av Arve Solstads artikkel, være grunn til å ha en viss ydmykhet overfor egne systemers fortreffelighet. Det tok som kjent hundre år i vårt demokrati før kvinnene fikk stemmerett, og det er fremdeles store forskjeller fra fylke til fylke på hvor mange stemmer som skal til for å bringe én representant inn på Stortinget. En slik forskjell på velgernes verdi ville ikke ha blitt akseptert i land med demokrati-ambisjoner.

Det er på den annen side viktig å påse at vi ved valgobservasjon og rådgivning stiller de samme krav til valg i land som ønsker seg en demokratisk styreform som vi gjør til våre egne valg. En lavere standard for andre lands befolkninger i demokratiske prosesser er ikke akseptabel.

Valgobservasjon er i en gitt politisk situasjon nødvendig for å legitimere valget av politisk ledelse. Dvs. å skape den nødvendige forutsetning for at de valgte politiske ledere får status og fullmakter ved at valget aksepteres internt og eksternt som et demokratisk uttrykk for befolkningens vilje. Et godkjent valg er inngangsbilletten til kontakt med det internasjonale samfunn. For de fleste land er det ensbetydende med lånetilgang fra det internasjonale samfunn. Dette virkemiddelet er nok et mer effektivt pressmiddel enn det gammeldagse kanonbåtdiplomatiet.

Særlig innen rammen av OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) drives det nå en utstrakt rådgivnings- og observasjonsvirksomhet i forbindelse med valg med utgangspunkt i Menneskerettighetserklæringens artikkel 21. For Norge er måten OSSE håndhever de universelle krav til demokratiske valg på av spesiell interesse, idet Norge skal gå inn i ledelsestroikaen i OSSE fra primo 1998 for tre år fremover. Vi blir dermed ansvarlig for organisasjonens aktiviteter på en annen måte enn som menig medlem.

Hvilke krav OSSE stiller kan illustreres ved valgene i Albania 29. juni og i Serbia 21. september 1997:

I Albania var det lovløse tilstander med portforbud de siste måneder før valget. Myndigheter hadde ikke kontroll i noen deler av landet, men lokale bander og såkalte redningskomiteer kontrollerte store områder. Situasjonen var utrygg for velgerne, de politiske kandidatene, funksjonærene og observatørene. Bare den internasjonale flernasjonale militærstyrke på ca. 7000 mann gjorde det mulig å sikre observasjon på utvalgte steder. OSSE fremhevet i sluttrapporten at bare «a vast majority of the 4500 polling stations were in operation on election day,...»

Under tilsvarende forhold i Norge ville få mene at det lå til rette for demokratiske valg. OSSE vurderte imidlertid situasjonen til å være god nok for demokratiske valg i Albania trass i albanske protester.
Det politiske liv var preget av de utrygge forholdene med svært begrenset bevegelsesfrihet for de politiske kandidatene. Enkelte kunne ikke besøke sine valgdistrikter. Noen ble utsatt for vold. Den politiske debatt ble dominert av pyramidespillene og sosialistpartiets løfte om å erstatte tapene. Det var en alminnelig oppfatning at president Sali Berisha var falt i unåde og gjort til syndebukk for de feilslag den nyintroduserte markedsøkonomien førte med seg av enkelte vestmakter, særlig USA og Storbritannia. Det ble ansett som utelukket for landet å oppnå lån internasjonalt med det sittende regime.

Det er ikke sannsynlig at norske politikere ville ha akseptert at det ble avholdt valg i en situasjon hvor vanlig politisk virksomhet var utelukket og hvor andre land øvet sterkt press for bestemte politiske løsninger.
En stikkprøvekontroll av valget konkluderte med at bare en full omtelling kunne fastslå det riktige resultat.

Valgoppgjøret hadde åpenbart innflytelse på resultatet av valget. Det ville i normale demokratiske valg måtte medføre at valget ble erklært ugyldig og omvalg ble berammet.
Det kan virke som om OSSEs medlemsland hadde manøvrert seg opp i en håpløs stilling før valget: Forrige valg var underkjent, man hadde insistert på nye valg, man hadde inntatt en holdning til landets ledere, man stod der med tropper og man ønsket seg ut. Valgdatoen var berammet av dem. Det måtte finnes en politisk løsning. For valgobservasjonen i Albania var problemet det at et godkjent valg var et nødvendig element i den politiske løsningen. Derfor kunne OSSE ikke si det som organisasjonen burde ha sagt: Det forelå ikke en situasjon i Albania som muliggjorde demokratiske valg den 29. juni 1997. Det kunne virke som OSSE mer var en politisk aktør i Albania enn en eksportør av demokrati og menneskerettigheter.

Et særlig problem for en internasjonal nøytral valgobservasjon er de politiske deltakere som vurderer valggjennomføringen på et rent politisk grunnlag. Store land med omfattende politisk engasjement i andre land og regioner bør kanskje heller ikke være representert med observatører. Enkelte amerikanske og britiske observatører i Albania blandet politiske imperativer med valgrådgivning.

Et annet generelt problem er at enkelte politiske partier, slik også i Albania og i Serbia, hevder at rettferdige og demokratiske valg er de valg som blir akseptert av partiene, uavhengig av hvilke formelle regler som regulerer valgene. Det tilsvarer holdningen i Oslo i 1993 hvor en Arbeiderparti-ordfører ved databrudd fikk vedtatt et forslag som la ansvaret på administrasjonen og Høyres stortingsgruppe som foreslo omvalg.

OSSE grep inn i situasjonen i Serbia den 27. desember 1996 ved den såkalte Gonzales-rapporten. Rapporten fikk stor innflytelse, blant annet ble Milosevic og hans sosialistparti tvunget til å gi fra seg makten i flere store byer. Rapporten fastslo også at en rekke forhold i det politiske liv og i valgkontrollen måtte endres før det var mulig å holde demokratiske valg. OSSE skapte derigjennom forventninger om at valg ikke ville bli akseptert av det internasjonale samfunn før en slik utvikling hadde funnet sted.

En kommisjon, såkalt factfinding mission fra OSSE, kunne i august 1997 konstatere i samtaler med det politiske miljø i Beograd at det ikke hadde vært en utvikling i samsvar med Gonzales-rapporten, men snarere i motsatt retning. Partier med ca 20 % av medlemmene i det daværende parlament boikottet derfor valget under henvisning til rapporten. Kosovo-albanerne boikotter fremdeles alle valg. Kommisjonen påpekte at en eventuell valgobservasjon ville legitimere valget og at en observasjon valgdagen var mindre interessant sammenliknet med perioden før og etter valget.

Etter mitt skjønn bør OSSE (og Norge) også av egeninteresse skille sterkere mellom valgobservasjon/rådgivning basert på menneskerettighetene og en etisk standard og politisk pragmatisme: 1. OSSE godkjente valg i Albania og i Serbia i 1997 som ikke ville ha blitt godkjent som et demokratisk valg i den vestlige del av verden og knapt noe annet sted. 2. Det er vanskelig å tenke seg at slike valg som de som ble godkjent av OSSE i Albania og i Serbia i 1997 kan legge grunnlaget for permanente politiske løsninger i Europa og at den etiske standard for politisk virksomhet som OSSE på denne måte setter, kan bidra til å skape bærekraftige demokratier. 3. OSSE bør i fremtiden unngå å bli betraktet som en politisk aktør i observasjonslandet i perioden før valget. Krav til demokratiske valg slik som i Gonzales-rapporten bør sees som fortolkning av de universelle menneskerettighetene og ikke som relative politiske utsagn. OSSEs håndtering av situasjonen i Albania og i Serbia innebærer et relativt menneskerettighetsbegrep og en relativ demokratistandard i Europa slik det også fremgår av uttrykkene for vurderingene: «free and fair», «free but not fair» (hva nå det måtte bety) og foreløpig det siste uttrykk «acceptable». Det synes som utviklingen entydig går i én retning, nemlig den å stille lavere og lavere krav til godkjente valg i land hvor OSSE anser det som politisk hensiktsmessig.4. OSSE bør gjennomgå sitt organisasjonsopplegg for de forskjellige former for bistand til valggjennomføring med sikte på å kunne yte rask og adekvat bistand på forespørsel. Valgbistanden i Albania i 1997 avslørte store svakheter i OSSEs organisatoriske apparat. Valgene i Albania og i Serbia avslørte mangelfullt kjennskap til de menneskerettighetsstandarder som gjelder for demokratiske valg. Representanter for stater med sterkt politisk engasjement i landet/regionen bør etter vanlige inhabilitetsstandarder ikke være observatører.