POLITIET PROVOSERER: Politimenn sprayer tårgass på demaonstranter foran det greske Parlamentet. «Jeg trekker den slutning at politiet ikke forventer at folkemassene skal forsvinne. De er ute etter å provosere og terrorisere», skriver kronikkforfatteren.  Foto: Filippo Monteforte/AFP/SCANPIX
POLITIET PROVOSERER: Politimenn sprayer tårgass på demaonstranter foran det greske Parlamentet. «Jeg trekker den slutning at politiet ikke forventer at folkemassene skal forsvinne. De er ute etter å provosere og terrorisere», skriver kronikkforfatteren. Foto: Filippo Monteforte/AFP/SCANPIXVis mer

Demokrati på gresk

Mediene gir inntrykk av voldelige demonstrasjoner, men det er fredelige demonstranter politiet gasser.

Verdens første demokrati ble oppfunnet i Aten for over 2500 år siden. Det var, i motsetning til de moderne demokratiene, et direkte demokrati, hvor det var folket og ikke politikerne som bestemte. De viktigste sakene ble diskutert og avgjort på store folkeforsamlingsmøter. Det var selvsagt et relativt lite antall politiske eksperter som dominerte debattene. Men de måtte overbevise folket og ikke som i dag, hverandre, om hvilke tiltak som var mest gagnlig for staten.

Mye har skjedd siden den gang, og det meste har vært positivt. Slaveriet er avskaffet og kvinner har politiske rettigheter på lik linje med menn. De store massene er bedre utdannet enn noensinne tidligere i historien, og derfor i teorien fullt ut i stand til å ta del i det politiske liv.

Vi har som borgere av store territorialstater ukrenkelige rettigheter garantert av grunnloven. Men noe er også gått tapt. Vi kaller våre systemer for demokratier, sammensatt av de greske ordene for folk (demos) og styre (kratos), men i realiteten har vi i statssaker bare folkestyre én gang hvert fjerde år. Og det vi da gjør er å delegere all makt til våre valgte politikere.

I Norge har dette tross alt fungert godt, men i Hellas har det vært katastrofalt. Når folket ikke er deltakere, men tilskuere, og den politiske prosessen går ut på å vinne velgere, blir borgerne behandlet som, og opptrer langt på vei også som, konsumenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det lyder derfor hult når for eksempel Einar Hagvaag i Dagbladet 30. juni skylder på de greske velgerne selv, som de siste 20 år har stemt på de to hovedpartiene, det liberale-konservative Nytt Demokrati (nå i opposisjon) og det sosialdemokratiske PASOK (i regjering).

Begge partier har gjort seg skyldig i den krisen som Hellas nå er midt oppi. Begge partier har godtatt enorme skatteunndragelser, omfattende korrupsjon og ført både velgerne og det internasjonale samfunn bak lyset når det gjelder de faktiske forhold i gresk økonomi.

Etter dette ble kjent i 2010 har det blitt etablert utbryterpartier fra de to kolossene, men det tar tid å bygge opp et politisk alternativ.

Ungdommene jeg snakket med forrige tirsdag på Syntagma-plassen utenfor Parlamentet, manglet på ingen måte forståelse for at Hellas må stramme inn livreimen. Det de primært demonstrerte mot var korrupsjonen, den urettferdige byrdefordelingen i sparepakken, og at Hellas skal ta opp enda mer lån. Lån som landet ikke vil være i stand til å betale tilbake, og som bare vil tjene til å forlenge livet til et råttent politisk regime med noen få måneder.

Bedre med en konkurs nå enn til høsten, var gjennomgangstonen også dagen etter, da politiet begynte å angripe sammenstillinger av mennesker langt fra Syntagma.

Tusenvis av fredelige demonstranter, kvinner og menn, unge og gamle, arbeidere og akademikere, studenter og arbeidsledige, protesterer mot det rådende topartiregimet, som de med stor rett anser for å være korrupt, løgnaktig og udugelig, og at de nok en gang skal skyve byrdene over på dem som allerede betaler sin skatt. Bare for å utsette, en siste gang, den uunngåelige økonomiske og politiske fallitt.

Et fåtalls anarkister, kanskje et par hundre, kjemper mot politiet med steiner, planker og etter hvert brannbomber, og gir dermed politiet, og politikerne som instruerer dem, et påskudd til å terrorisere alle demonstrantene med tåregass, uansett hvor fredelige de er.

Ungdommene jeg treffer utenfor Parlamentet, hvor alt er rolig i tolvtida tirsdag, lar meg få være med ned trappene til Syntagma-plassen, hvor jeg ivrig fotograferer politisk kunst, opptredende musikere iført gassmasker eller munnbind og helt vanlige mennesker, som med godt mot trosser den stadig sterkere gassingen de blir utsatt for.

I den andre enden av plassen står politiet mot anarkister, og burde ha mer enn nok med dem. Likevel fyrer politiet av tåregassgranater også mot de fredelige demonstrantene.

En hjelpsom demonstrant sprayer både meg og masken min med det syrenøytraliserende middelet Maalox, som til vanlig brukes mot magetrøbbel. Ettersom tåregassen er en syre, er dette helt perfekt, og jeg får straks se hvor godt dette virker når politiet åpner en ny front for å drive vekk demonstrantene.

Ettersom jeg er i Aten for å skrive en bok om politiske systemer i antikkens verden, og ikke for å bli slått ned med en politibatong, takker jeg for hjelpen og informasjonen, så godt det lar seg gjøre i tåregasskyen.

Neste dag, onsdag, er demonstrasjonens D-dag. Det direkte «folkeforsamlingsdemokratiet» på Syntagma-plassen har ikke lyktes med å forhindre det representative «demokratiet» i Parlamentet i å vedta urettferdige nedskjæringer og be om ytterligere lån.

Jeg har bestemt meg for å vende tilbake, men må snu flere kvartaler før jeg kommer fram, på grunn av de store tåregasskonsentrasjonene. Ingen demonstrasjon for meg i dag, tenker jeg, og tar meg heller en siste runde i det antikke Aten før hjemreisen torsdag.

Plutselig hører jeg en serie smell fra tåregassgranater, og store menneskemengder flykter gjennom de trange gatene. De nyankomne forteller at politiet nå forfølger alle ansamlinger av mennesker og forsøker å spre dem med makt. Denne invasjonen av turistsonen er såpass spesiell at jeg bestemmer meg for å se hva som foregår.

Da jeg kommer fram tar jeg på meg masken, men før en vennlig sjel lar meg smøre inn fjeset med Maalox, er det ikke mye hjelp i den. Jeg begynner nå å bli veldig begeistret for dette legemiddelet, og kan, hvit i ansiktet som de fleste andre her, prate litt med folkene som står og venter på politiets neste angrep.

På signal stormer rundt 30 motorsykler, hver med to politimenn på, mot menneskemengden, kaster fra seg tåregassgranater og gjør en sving opp neste gate. Folk klapper og roper sarkastisk ros til de heltemodige lovens voktere.

Ganske snart kan vi likevel vende tilbake igjen, og jeg trekker den slutning at politiet overhodet ikke forventer at folkemassene skal forsvinne. De er ute etter å provosere og terrorisere. Jo flere som tyr til vold, desto mindre legitimitet vil demonstrasjonene få, tenker politikerne bak. Likevel er det bare et par stykker som kaster noe tyngre enn tomme vannflasker, mens det ligger detonerte granater over alt.

Jeg tar turen over til Plaka. På en restaurant ber jeg om et vått håndkle og tørker av meg Maaloxen. Snart hører jeg sirener. Politiet angriper på ny. De slår når ned på folk med hvite ansikter, og jeg forstår hvorfor så mange flyktet skrekkslagne tidligere. Det som var beskyttelsen mot politiets kjemiske krigføring, er nå blitt en fare i seg selv, og jeg er veldig glad for at jeg igjen ser ut som en typisk turist.

Det er en veldig merkelig følelse for en nordmann, oppvokst i et samfunn der vi ser på politiet som våre beskyttere, å nærmest snike seg forbi politiet, håpende på at jeg klarte å vaske av meg alle tegn på at jeg hadde beskyttet meg mot deres gass halvannen time tidligere.

«Dere har vel ikke korrupsjon i Norge? Og pengene går til det de skal?» ble jeg spurt om dagen før. «Ja, i Norge har vi så godt som ingen korrupsjon. Vi kan nok være uenige om prioriteringer, men samfunnets midler havner i det store og hele der politikerne sier de skal ende opp». Det som for oss er en selvfølge, er drømmen til de greske demonstrantene.

Politikerstyre er slett ikke så verst, så lenge politikerne er redelige og pressen våken, som i Norge. I Hellas har politikerstyret resultert i en gresk tragedie, hvor alle alternativer innebærer katastrofe. Spørsmålet nå er bare hvilken type katastrofe, hvem den vil ramme og hvor hardt.

Følg Dagbladet Meninger på Facebook