LITE KUNNSKAP: Norske interessenter har dårlig kjennskap til Norges tilknytning til EU og mulighetene for å påvirke, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser ansatte i Posten går i 1. mai-tog i Oslo under parolen «Stopp EUs postdirektiv» i 2014. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
LITE KUNNSKAP: Norske interessenter har dårlig kjennskap til Norges tilknytning til EU og mulighetene for å påvirke, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser ansatte i Posten går i 1. mai-tog i Oslo under parolen «Stopp EUs postdirektiv» i 2014. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Demokrati satt på prøve

Innføringen av EUs tredje postdirektiv illustrerer utfordringene ved å ikke være med og bestemme spillereglene.

Meninger

Norge er et lite land som er avhengig av omverdenen for å ivareta nasjonens sentrale mål - sikkerhet, stabilitet og økonomiske utvikling. Norges tilstedeværelse og deltakelse i FN, NATO og EU illustrerer denne avhengigheten. Til grunn for Norges tilstedeværelse og deltakelse i disse organisasjonene ligger avtaler som gir rettigheter og plikter.

Spesielt utfordrende er Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er den største og mest omfattende avtalen Norge har inngått internasjonalt, og kan defineres som avtalepartenes «spilleregler». På den ene siden gir avtalen Norge rett til å eksportere og importere varer og tjenester i EU på lik linje med fullverdige EU-land. Dermed har EØS-avtalen vært av vesentlig betydning for Norges økonomiske utvikling de siste 20 år. Tilhengere av avtalen vil hevde at avtalen har gitt Norge en trygghet i forhold til sikkerhet og stabilitet, fordi avtalepartene søker samarbeid og løsninger framfor konflikter og krig når det oppstår uenigheter.

Odd Erik Bakka
Odd Erik Bakka Vis mer

På den andre siden pålegges Norge å implementere mange av EUs direktiver til tross for manglende beslutningsmyndighet. Kritikerne hevder at avtalen setter norske demokratiske prinsipper på prøve, fordi norske innbyggere og politikere ikke får ta del i beslutningene. Uansett, dette er «spillereglene» som gjelder for EØS-avtalen, og disse må følges dersom Norge ønsker å være en del av avtalen. Vi finner ingen liknende konstruksjon i andre internasjonale sammenhenger.

Vår studie «Demokrati satt på prøve» er en del av studiet Master of Public Administration gjennomført ved CBS, NTNU og Nord universitet. Avhandlingen har tatt utgangspunkt i implementeringsprosessen av EUs tredje postdirektiv, og illustrerer noe av utfordringene ved å ikke være med og beslutte reglene. Slik vi ser det er det «demokratiske underskuddet» reelt: Vår nasjonale forvaltningsrett settes til side fordi vi er forpliktet til å følge overnasjonale «spilleregler».

Norge har tidligere implementert EU-direktiver uten nevneverdig motstand. Dette var ikke tilfellet da EUs tredje postdirektiv skulle implementeres i norsk rett. Flere interessenter ytret sterk motstand mot implementeringen av direktivet. Stoltenberg II-regjeringen besluttet derfor i 2011 å benytte seg av reservasjonsretten i avtalen. Dette var første gang i avtaleperiodens historie at en sittende regjering besluttet å bruke reservasjonsretten. Regjeringen valgte dermed minste motstands vei overfor nasjonale interessenter, og valgte å lytte til interessentenes preferanser.

I 2013 overtok Solberg-regjeringen makten, og besluttet å oppheve reservasjonen. Direktivet ble implementert i norsk rett 1. januar 2016. Solberg-regjeringen valgte dermed også minste motstands vei, men denne gangen overfor Norges internasjonale forpliktelser. Solberg-regjeringen valgte å prioritere oppfyllelse av EØS-avtalen framfor å lytte til norske interessenters preferanser.

Vår studie stiller to sentrale spørsmål. Det ene er knyttet til om direktivet er relevant for EØS-samarbeidet, forstått som hvorvidt posttjenester er ordinære tjenester som omfattes av EØS-avtalen og således skal implementeres i norsk rett. Det andre spørsmålet er knyttet til om direktivet er akseptert av norske interessenter.

Studien viser at posttjenester er ordinære tjenester, som skal omfattes av EØS-avtalen. Dette framgår av selve avtalen og utredninger som er foretatt. Avtalen danner «spillereglene», og gjør det klart at EU-direktiver som omfattes av avtalen skal implementeres i Norge. På bakgrunn av dette er det vanskelig å argumentere mot at EUs tredje postdirektiv skal implementeres i norsk rett.

Flertallet av interessentene argumenterte imidlertid mot implementering av direktivet til tross for at de anså direktivet som relevant for EØS-avtalen. Det framkom også at de fleste organisasjonene ikke hadde benyttet anledningen til å fremme sine synspunkter overfor EU slik EØS-avtalen gir mulighet til. Organisasjonene benyttet altså ikke de påvirkningsmulighetene de faktisk hadde. Vår studie indikerer at det er god grunn til å tro at disse organisasjonene ikke kjenner godt nok til EØS-avtalen, og dermed ikke hvilke påvirkningsmuligheter som finnes.

Det har vært utfordrende å svare på om EUs tredje postdirektiv er akseptabelt for norske interessenter. Svaret avhenger i stor grad av organisasjonen som blir spurt. Det er uansett irrelevant hvorvidt interessentene har akseptert direktivet eller ikke. Dette fordi det uansett vil være den norske regjerings preferanser som til slutt vil være utslagsgivende for om reservasjonsretten skal benyttes eller ikke. I saken om EUs tredje postdirektiv hadde Stoltenberg II-regjeringen og Solberg-regjeringen ulikt standpunkt vedrørende implementering av direktivet.

Det er vår påstand at Solberg-regjeringen var mer avtale-tro mot EØS-avtalen enn det Stoltenberg II-regjeringen var. Videre at Solberg-regjeringen var mindre lyttende til de norske interessentene enn det Stoltenberg II-regjeringen var. Solberg-regjeringens beslutning om å oppheve reservasjonen understreker Norges lojale oppfyllelse av «spillereglene» i EØS-avtalen.

Dersom vi legger Solberg-regjeringens beslutning til grunn er det ingen tvil om at Norge har ansett direktivet for å være akseptert. Med mindre man ønsker å bryte «spillereglene» og eventuelt risikere sanksjoner, er svaret enkelt: Det er internasjonale forpliktelser som gjelder, og dette må regjeringen forholde seg til. Hvis Norge skal være med i EØS-samarbeidet, er dette en realitet. Samtidig er vår vurdering at flere norske interessenter ikke har tilstrekkelig kunnskap om Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, og de mulighetene norske interessenter faktisk har til å fremme egne interesser overfor EU.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.