Demokrati som argument?

I det siste har det fra ulike hold blitt framhevet at det finnes demokratiske argumenter for norsk EU-medlemskap, spesielt knyttet til det «demokratiske underskuddet» ved EØS-avtalen. Dette er påfallende, da demokratiargumentet i den hjemlige debatten har vært det mest konsistente nei-argumentet fra før 1972 og til i dag. Det er derfor verdt å undersøke dette. Jeg vil således indirekte berøre Dagbladet-kronikken til professor Erik Eriksen ved forskningsstiftelsen Arena («Demokratiet som forsvant» 11.2.08), men også andre aktører som argumenterer i samme retning: Kun et medlemskap i EU vil gi Norge (tilbake) et fullverdig demokrati. Demokratiet ansees på en måte som «tapt» ved EØS-avtalen og vårt manglende medlemskap i EU, fordi så mange beslutninger blir tatt som har direkte og indirekte konsekvenser for oss, uten at Norge er direkte med i beslutningsprosessene. «Vår plass ved bordet står tom», som det så malerisk blir uttrykt.

Jeg vil framføre følgende påstander, som jeg vil begrunne så langt plassen tillater det:

Demokratiargumentet er fremdeles det sterkeste nei-til-EU-argumentet.

EØS er ikke alt. Demokratitapet vil øke ved medlemskap.

EØS er en grunnleggende udemokratisk konstruksjon, spesielt fordi det ikke er (har vært) vilje til å bruke reservasjonsretten. Den muligheten kommer.

Det finnes alternativer til EØS. De må utredes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det er langt til Oslo, men mye lenger til Brussel», het det i 1972. Metaforen har gyldighet også i dag, som i 1994. Det s.k. «nærhetsprinsippet» i EU skulle tilsi at flere beslutninger flyttes nærere de som berøres av dem. I EU er det motsatt, slik vi bl.a. ser i den nylig framlagte Lisboatraktaten som nå er ute til behandling i EUs medlemsland. Da en nesten identisk forgjenger – kalt EUs grunnlov – var til behandling i 2005, ble den som kjent nedstemt av det franske og nederlandske folk i folkeavstemninger.

Hovedargumentet fra grunnlovsmotstanderne var behovet for mer nasjonal styring – mindre overnasjonalitet og fjernstyre. Til forveksling lik den norske debatten. Noe som også ga seg utslag i at nei-siden i Norge fikk et løft på EU-målingene her til lands, et forsprang som bare har økt på disse tre åra. Vi ser at det finnes en europeisk demokratisk opposisjon mot elitenes planer som høster inspirasjon av hverandre. Som EU-motstandere oppfatter vi oss som forsvarere av det parlamentariske demokrati innenfor ramma av nasjonalstaten, en størrelse folk oppfatter som både fornuftig og legitim. I motsetning til eksperimentet EU, som oppfattes som fjernt og elitistisk. Ingen tror vel at Norge eller «den norske modellen» vil oppfattes som førende i EU – om vi skulle bli del av den Europeiske Union? Norge i EU ville formelt ha vel en prosent stemmevekt, kanskje noe mer innflytelse i enkelte saker, men forestillingen om norsk innflytelse er sterkt overdrevet. Spør kontinentale eksperter på EU. En annen sak er at de som ivrer mest for norsk medlemskap – Europabevegelsen og Høyre – nesten aldri setter spørsmålstegn ved noe av det EU kommer med. Så hvilke interesser er det egentlig som skal ivaretas ved Brussel-taffelet? Tross alt har den nåværende regjeringa tatt kampen med EU på differensiert arbeidsgiveravgift, spillemonopol, hjemfallsrett og Mongstad, for å nevne noe. Noen saker er til og med vunnet via rettssaker og vedvarende påvirkningsarbeid. Men hvor var EU-tilhengerne i disse sakene?

EUs demokratiske underskudd er et grunnleggende trekk ved Unionen. Det bekreftes og beklages av for eksempel EU-visepresident Margot Wahlstrøm. Det gir seg uttrykk i en overmektig, ikke-valgt Kommisjon, med et avmektig EU-parlament uten skikkelig demokratisk forankring i egne folk. Beslutningssystemet i lobbyparadiset EU, er komplisert og til dels ugjennomtrengelig. Det hjelper godt å være rik og mektig, for å si det sånn.

EØS er et problem, der er tydeligvis ja- og nei-siden enige. Men det er en skinnenighet. Ja-sidens EØS-motstand er taktisk, og basert på det syn at det eneste alternativet til EØS er fullt medlemskap. Deres argumentasjon om at «EØS er medlemskap uten innflytelse» er heller ikke holdbar. Viktige politikkområder for Norge er utenfor EØS, som størstedelen av fiskeripolitikken, landbrukspolitikken, utenrikspolitikken, sikkerhetspolitikken og finanspolitikken m.m. Dette ville altså i mye høyere grad bli felles EU-politikk dersom vi ble medlem. Vi måtte svelge Euro, sjøl om en rekke økonomer sier det ikke er i norsk interesse. EUs fiskeripolitikk og -forvaltning er en katastrofe, og strukturrasjonaliseringa av norsk landbruk ville ta helt av, med de konsekvenser det ville få for norsk distriktspolitikk. Norge ville bli mer usynlig på den internasjonale arena og mer uselvstendig i internasjonal politikk. Er dette verdt prisen for et medlemskap? Hvorfor diskuterer EU-tilhengerne aldri disse problemstillingene?

Når nei-siden peker på EØS som problem, er det både fordi selve avtalen er så spesiell, med sin dynamikk (utvides til stadig nye områder) og sin ensidighet (utvidelsen kommer kun på EUs premisser). Dessuten mener vi den bygger på en grunnleggende markedsliberalistisk ideologi, som står i skarp kontrast til «den norske modellen» og bl.a. Soria Moria-erklæringens vektlegging av solidaritet og fellesskapsløsninger. Soria Moria har på den annen side en formulering om at «reservasjonsretten i EØS skal kunne nyttes dersom vitale nasjonale interesser står på spill». Hittil er den aldri brukt, sjøl om det var nære på i kampen om patent-på-liv-direktivet, der KrF og Venstre modig dissenterte i regjering, men Høyre hadde regjeringsflertallet. Nå er det særlig tjenestedirektivet og datalagringsdirektivet som aktualiserer reservasjonsretten. I debatten om tjenestedirektivet er det spesielt kampen mot sosial dumping som står sentralt, og det var bemerkelsesverdig da Fellesforbundet på sitt landsmøte i okt.-07 krevde norsk veto.

Fagbevegelsen presser på, sammen med blant andre SV og Sp, og en avgjørelse vil antakelig komme i 2008, etter at regjeringa omsider sendte direktivet til konsekvensutredning i forskningsmiljøer med frist 1.3.08. I datalagringsdirektivet finnes det enda bredere allianser, og nye grupper slutter seg til EU- og EØS-kritikken og forsvaret av personvernet. Vi trenger en ny debatt om avtalen og alternativene. Vi krever av regjeringa at den oppnevner et offentlig utvalg som går gjennom og utreder EØS-avtalens fordeler og ulemper, og gjennomgår alternativene. For de finnes: Se på Sveits, som klarer seg med EFTA, uten EØS. Norge har bilaterale – udynamiske – handelsavtaler med land over hele kloden, hvorfor ikke med EU? Ingen må fortelle meg at EU plutselig ikke skulle være interessert i norsk fisk, olje og gass, samt mye annet fra Norge. For ikke å snakke om å eksportere til oss. Med selve EU-debatten plassert på sidelinja i norsk politikk er det på tide å slakte den hellige kua EØS og få en bred og åpen debatt om hvordan Norge best kan ivareta våre interesser overfor et EU i overnasjonal endring i åra framover.