KAN IKKE LUKKE ØYA: Regnet har gått utover en valgplakat med CDU-leder Angela Merkel foran valget i Tyskland for en uke siden, men det er andre farer som truer. «Populismen manifesterer seg også i Tyskland. Det er fortsatt grunn til å rope varsku,» skriver Thorbjørn Jagland i denne kronikken. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / NTB Scanpix
KAN IKKE LUKKE ØYA: Regnet har gått utover en valgplakat med CDU-leder Angela Merkel foran valget i Tyskland for en uke siden, men det er andre farer som truer. «Populismen manifesterer seg også i Tyskland. Det er fortsatt grunn til å rope varsku,» skriver Thorbjørn Jagland i denne kronikken. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Politikk

Demokratiene blir utfordret

USA, som ble sett på som en ledende makt i verden, kan ingen lenger stole på.

Meninger

«Det synes som om vi lever i en tid der vold, kaos og frykt har fått overtaket i stedet for orden, demokrati og rasjonalitet. Verden har alltid vært et farlig sted og det kan hende at internett og sosiale medier gir større tyngde til det verste i tiden. Men det er grunner til å være engstelig. Tradisjonelle demokratiske idealer og institusjoner er under angrep».

Slik presenterte International New York Times det årlige Demokratiforum som avisa holder i Aten.

GENEREALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
GENEREALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer

Avisa lot så rektor for Det nasjonale universitet i Singapore, forfatteren av boka «Har vesten tapt», skrive en helsides artikkel i forkant der han tar opp vesentlige spørsmål. Han mener at måten demokratiene i vest har behandlet Russland og Tyrkia på har banet veien for autoritære tendenser i disse landene som smitter over på landene i vesten.

Det er interessant at The New York Times tør å stille slike spørsmål i en tid da den geopolitiske konfrontasjonen er sterkere enn noen gang siden den kalde krigen. Demokratiene i vest utfordres også innenfra, som Aten-forumet også har satt søkelyset på. Europarådets «World Forum for Democracy» har flere ganger satt det samme på dagsordenen og vil gjøre det også i år.

Et hovedtrekk i de gamle demokratiene er at de tradisjonelle partienes stilling svekkes. Sterke populistiske krefter utfolder seg. Etter valgene i Nederland og Frankrike mente mange at man kunne puste lettet ut. Men som Cas Mudde, trolig den fremste eksperten på populismen, sier: «Mediene hausset voldsomt opp populistenes oppslutning, og erklærte at faren var over når deres spådommer ikke slo til. Men populismen har samme oppslutning som før disse valgene. Den har et stort potensial for ny vekst,» sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå ser vi at denne populismen også manifesterer seg i Tyskland. Det er fortsatt grunn til å rope varsku, også fordi andre krefter utfordrer demokratiene; nemlig oligarkenes makt. Dette er det største ondet i for eksempel Russland og Ukraina, og erkjennes der. Men vi ser også hvordan oligarkene har fått økt makt over det politiske og demokratiske spillet i en lang rekke andre land over hele «vest-verdenen» (selv om vi der ikke bruker benevnelsen oligarker, men problemet er det samme, pengenes økende innflytelse). Dette er blitt åpenbart i USA.

Penger og sosiale medier gjorde det mulig å kjøre over både det republikanske partiet og til slutt det demokratiske. President Jimmy Carter har åpent snakket om oligarkiseringen av det amerikanske samfunnet. Svekkelsen av partiene og oligarkiets økende makt begynte allerede på 70- og 80-tallet med globaliseringen og den økonomiske tilbakegangen i mange land.

Finanskrisa i 2008–2009 forsterket ytterligere denne utviklingen. Byrdene ble lempet over på vanlige folk for å redde banker og finansinstitusjoner som hadde «spilt» bort pengene sine. Alt dette falt sammen med økende immigrasjon. Landskapet lå åpent for populistiske krefter. De sosiale mediene ble et nyttig verktøy. Der kan falske og vridde nyheter spres, ingen kan stoppe det når det settes i system. Og det blir gjort. De tradisjonelle mediene er svekket økonomisk og fristes til å bli med på galeien. I de fleste land ser vi også sterke pengeinteressers framstøt for å påvirke politikken gjennom egne medier. I Storbritannia så vi denne formen for «mediepopulisme» drevet av profitt i full blomst under folkeavstemningen om Brexit.

Murdochs tabloidaviser surfet på en bølge skapt av det politiske establishment. Og de fleste mener vel at dette bidro sterkt til at det ble et flertall for å forlate EU. I dag føler mange seg lurt, og ingen vet egentlig hvordan man skal håndtere krisa som er skapt. Foran parlamentsvalget så vi også noe annet illevarslende: de systematiske angrepene på Labour-lederen Corbyn.

Corbyn var ikke valgbar, Labour var sjanseløst, het det. Dette var det fristende å surfe på ut fra økonomiske motiver, om flere klikk og mer salg, men reflekterte nok også den økonomiske elitens ønske om å sette tingene på plass, og sørge for at den rådende orden kunne fortsette. Hva som kommer i fortsettelsen, vet ingen.

I Storbritannia føler mange seg forrådt av demokratiet. Etter Trumps revolusjon i USA aner vi økende konflikter, vold og opptøyer. Nå får Trumps populisme de mest alvorlige konsekvenser på den verdenspolitiske arenaen. Det så vi nylig i FN. USA, som ble sett på som en ledende makt i verden, kan ingen lenger stole på. Tegnene har vært tydelige lenge, at penger betyr mer og mer enn stemmesedler. For meg som en arbeidergutt er dette en trist utvikling å være vitne til. Jeg så at Arbeiderpartiet, ved hjelp av hellige alminnelige stemmesedler, kunne bli en likeverdig partner i det økonomiske og politiske spillet. Sammen med konkurrentene på borgerlig side ble velferdsstaten bygget.

På det europeiske plan så vi det samme. Europa ble bygget av konservative og sosialdemokrater. Nå rives dette kanskje fra hverandre. For Norge står det klart for meg at veien ut av oljealderen igjen må bygge på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Spørsmålet for meg er: Blir en slik rasjonell politikk mulig i en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet? Og for Europa, et enda større spørsmål.

(Morsomt å bemerke: En fra New York Times viste meg nylig karikaturtegningene av de forskjellige landene i Europa som avisa har laget. Av Norge var det bare et hvitt ark; Det er ikke noe å si, her er alt pr. definisjon i orden, ingen feil, ingen mangler).

Det var ironisk ment.