Taktomslaget i norsk politikk er dramatisk. På noen måneder er tyngdepunktet flyttet fra et mildt og moderat sentrum til et sted preget av nasjonal identitet, kontrollstat og dyp skepsis til alle som flykter fra krig, eller som bare vil ha et bedre liv. Slike holdninger har alltid vært en del av opinionen. Det nye er omfanget, sinnet og forakten for folkestyrets institusjoner og beslutningsprosesser. Det kan virke som om tilliten til det politiske systemet ikke sitter særlig dypt når krisene melder seg.

Politikerne har begynt å løpe etter den nye folkemeningen. Det gjelder å være gjerrigst og strengest overfor alle asylsøkere, også barn. Avskrekking og forskjellsbehandling skal stanse ferden mot de stengte grensene. De fleste politikere og partier følger markedets lover: Du skal ikke lede, men la meningsmålingene bestemme kursen. Eller som vi sa før: Snu kappen etter vinden.

Frykt og sviktende tillit er typiske elementer i politiske skifter og omveltninger. Nå står vi overfor en situasjon der flere alvorlige trusler er synlige på himmelen samtidig. Mest direkte er flommen av flyktninger og migranter. Den har inntrådt samtidig, og knyttes sammen med, terrortrusselen. Her står vi ved vår tids mest urettferdige paradoks: At mennesker som flykter fra en krig der terrororganisasjonen IS har rollen som hovedbøddel, blir mistenkt for selv å være terrorister. I juni år skrev Hege Storhaug, ytre høyres nye nasjonalhelgen, at så mange som 8000 IS-sympatisører var på vei mot Norge. Nå er påstanden visstnok trukket, men den falt i fruktbar jord.