ASYLMOTTAK I BRANN:  Uroen rundt flyktninger og terror er et varsel. Kravene om en skarpere stat med brede fullmakter er et tegn i tida. Her brenner et asylmottak i Hemsedal. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ASYLMOTTAK I BRANN: Uroen rundt flyktninger og terror er et varsel. Kravene om en skarpere stat med brede fullmakter er et tegn i tida. Her brenner et asylmottak i Hemsedal. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Demokratiet er ikke lenger en selvfølge

Presset mot humanitet, rettsstaten og folkestyret øker. Vi nærmer oss et punkt der demokratiet må bevise sin berettigelse.

Kommentar

Taktomslaget i norsk politikk er dramatisk. På noen måneder er tyngdepunktet flyttet fra et mildt og moderat sentrum til et sted preget av nasjonal identitet, kontrollstat og dyp skepsis til alle som flykter fra krig, eller som bare vil ha et bedre liv. Slike holdninger har alltid vært en del av opinionen. Det nye er omfanget, sinnet og forakten for folkestyrets institusjoner og beslutningsprosesser. Det kan virke som om tilliten til det politiske systemet ikke sitter særlig dypt når krisene melder seg.

Politikerne har begynt å løpe etter den nye folkemeningen. Det gjelder å være gjerrigst og strengest overfor alle asylsøkere, også barn. Avskrekking og forskjellsbehandling skal stanse ferden mot de stengte grensene. De fleste politikere og partier følger markedets lover: Du skal ikke lede, men la meningsmålingene bestemme kursen. Eller som vi sa før: Snu kappen etter vinden.

Frykt og sviktende tillit er typiske elementer i politiske skifter og omveltninger. Nå står vi overfor en situasjon der flere alvorlige trusler er synlige på himmelen samtidig. Mest direkte er flommen av flyktninger og migranter. Den har inntrådt samtidig, og knyttes sammen med, terrortrusselen. Her står vi ved vår tids mest urettferdige paradoks: At mennesker som flykter fra en krig der terrororganisasjonen IS har rollen som hovedbøddel, blir mistenkt for selv å være terrorister. I juni år skrev Hege Storhaug, ytre høyres nye nasjonalhelgen, at så mange som 8000 IS-sympatisører var på vei mot Norge. Nå er påstanden visstnok trukket, men den falt i fruktbar jord.

Kombinasjonen av vandrende, muslimske utlendinger og en økende terrorfrykt, er i seg selv en eksplosiv blanding. Men vår tid inneholder flere usikkerheter og trusler. Norge fløt ovenpå finanskrisen i 2008, men nå er vi på vei til det kriserammede Europa på grunn av den lave oljeprisen. Arbeidsledigheten nærmer seg fem prosent, et meget høyt nivå etter norske forhold. Arbeidssøkende flyktninger vil forsterke problemet. For dem som ser enda lenger fram, f.eks. til den verden deres barn skal leve i, er klimakrisen ikke noen akademisk øvelse, men en høyst konkret realitet. Den grunnleggende sikkerheten vi har tatt for gitt, er ikke lenger garantert. Den er truet.

Den radikale og «naive» humanismen er skyteskive nummer en i asyldebatten. Men det er ikke dumsnille lokkerop fra folk i fotformsko som har skapt den nye migrasjonen fra Asia og Afrika. Det er krig, økonomi og klima som er de sentrale faktorene. De mislykkede krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria som har destabilisert hele den muslimske verden. Klimaendringer som fordriver folk fra områder som blir ubeboelige. Globaliseringen som har gitt meget ujevne økonomiske resultater. Det meste av dette har røtter i vestlig stormaktspolitikk og internasjonal markedsøkonomi. Norge er en del av bildet. På sett og vis er det «våre» afghanere som nå melder seg på Storskog grensestasjon i Finnmark. Norge klarte aldri å skape den fred og sikkerhet som var oppdraget vårt i Afghanistan.

Det store spørsmålet er om det liberale demokratiet klarer å håndtere så mange og så dype kriser som vi nå står overfor. Den gamle forventningen om en indre sammenheng mellom demokrati, økonomisk vekst og rettferdig fordeling, er svekket i mange land. Partienes sosiale forankring henger i en tynn tråd, og de nye politiske elitene er operatører, ikke innovatører. Det gir politikerforakt og synkende valgdeltakelse. Stemmerettens verdi uthules når det er åpenbart at pengeinteresser kan kjøpe seg innflytelse. I USA har det kommet så langt at det er berettiget å stille spørsmål om landet egentlig kan kalles et demokrati. Samtidig blir det stadig mer synlig at de store operatørene innen økonomi og finans er utenfor noen effektiv demokratisk kontroll. Det er ikke tilfeldig at ekstreme høyrepartier og nye venstrekoalisjoner er i vekst. Oppslutningen om slike bevegelser er uttrykk for en økende mistillit til tradisjonelle politikere og partier.

Etter sovjetimperiets fall var det mange som trodde at det liberale demokratiet var historiens endepunkt. Nå er ikke det lenger noen selvfølge. Nye politiske hybrider har dukket opp der man enten bevarer et slags ytre avtrykk av demokrati (Russland), gir stor personlig økonomisk frihet, men monopoliserer all politikk (Kina) eller bruker et parlamentarisk flertall til å etablere autoritære strukturer (Ungarn).

I Norge er vi ennå langt fra slike tilstander. Uroen rundt flyktninger og terror er likevel et varsel. Kravene om en skarpere stat med brede fullmakter er et tegn i tida. Det samme gjelder den voksende forakten for humanistiske idealer. Demokratiet er ikke lenger en selvfølge. Det må forsvares for å bevares.