Demokratiet må beskyttes mot seg selv

Mer makt til grasrota gir ikke mer tillit til politikere.

PERVERSE UTSLAG: Tea Party-gruppens jerngrep over kongresskandidatene førte til at Trump ble valgt som republikanernes kandidat med 5 prosent støtte fra velgerskaren. Det republikanske partiet sentralt mistet grepet på nominasjonsprosessen.
PERVERSE UTSLAG: Tea Party-gruppens jerngrep over kongresskandidatene førte til at Trump ble valgt som republikanernes kandidat med 5 prosent støtte fra velgerskaren. Det republikanske partiet sentralt mistet grepet på nominasjonsprosessen.Vis mer
Meninger

Hvis partiene desentraliserer sine avgjørelsesprosesser og sprer beslutninger, gir ikke det dypere tillit til politikerne. Tvert om, å legge slike beslutninger ut til grasrota, øker sårbarheten for oppløsning av det representative demokratiet, fordi uansvarlige særinteresser vil kunne dominere. Dette tilsynelatende paradoks fortjener bred høring i dagens krisesituasjon for folkestyret.

Alle som interesserer seg for politiske grunnlagsspørsmål, vil antakelig mene at demokratiets stabilitet styrkes ved at flest mulig beslutninger legges ut bredest mulig og nært til folket. Primærvalg, direkte valg av ledere blant menige partimedlemmer (som i Labour under Ed Milliband); kanaler for initiativ nedenfra, reduksjon av partikontingenter, åpenhet for grasrotaksjoner, inklusiv sivil ulydighet, og faste valgperioder – alt dette påkalles ofte som redskaper for styrking av vanlige folks innflytelse.

Hensikten er å sikre representativitet. Her ligger det beste forsvar mot politisk apati og fremmedgjøring, hevdes det. Nærhet er nøkkelen. Det store paradoks er imidlertid at resultatene av slike reformer ofte er perverse.

Eksemplene på dette er mange. I USA åpnet primærvalg, separate politiske grupper («caucuses») og politiske aksjonsgrupper (PACs) for dypt urepresentative resultater. I perioden 2015–16 holdt den konservative Tea Party-gruppen et jerngrep over kongresskandidatene og dominerte oppløpet til Donald Trumps seier. Det førte til at Trump ble valgt som republikanernes kandidat med 5 prosent støtte fra velgerskaren. Grunnen var at det republikanske partiet sentralt mistet grepet på nominasjonsprosessen.

I Storbritannia innebar direkte valg av Labour-leder til at Jeremy Corbyn seiret, på tross av at han like før hadde tapt en avstemning i Labours parlamentsgruppe.

Egne valgkretser med sikte på minoritetsbeskyttelse kan ofte føre til at partiet som helhet svekkes. Og det igjen resulterer paradoksalt nok i at de samme minoriteter ikke får den beskyttelse de ønsker. Faste valgperioder fører ofte til at partilederes autoritet reduseres fordi han/hennes handlingsrom kuttes ned, og regjeringer mot slutten av perioden blir «lame ducks». Da inntrer presis den fastlåsthet og passivitet som mange velgere misliker. Velgerinitiativ nedenfra utløser gjerne nærsynte vedtak drevet fram av minoriteter med intense preferanser – på bekostning av løsninger som i det lange løp tjener flest mulig. Heller enn å utdype demokratiet bidrar slike reformer til å undergrave det. Bompengeaktivistene er godt et godt eksempel.

Paradoksene står i kø her. Alle forsøk på å demokratisere, i betydningen desentralisering, har ført til dramatisk økning i folks fjernhet overfor politikken. Brexit og Trump er bare de ytre eksempler. Anti-establishment-partier florerer nå i Europa. I valg etter valg og i folkeavstemning etter folkeavstemning settes nå inn folk som for tjue år siden ble betraktet som useriøse. Svak vekst, inntektsstagnasjon, frikjøp av bankfolk som var ansvarlig for finanskrisen i 2008, kriger som har kostet trillioner uten særlig bedring av sikkerhetssituasjonen; innvandring, antivestlig terrorisme og en aldrende befolknings behov – det er gode grunner til folks distanse til politiske ledere. Inntrykket har festnet seg at demokratiet er i krise. Å snu denne trenden er en sentral oppgave for alle demokratisk sinnede mennesker.

Et sted å begynne er å erkjenne at grasrotreformer har flere uintenderte konsekvenser som svekker partienes sentrale oppgaver. Det er bare sterke partier som kan stå for en avveining av ulike interesser rundt brede, felles plattformer som tjener flertallets interesser i det lange løp. De-sentralisering av vedtak om valgprogrammer og lederselektering svekker partienes gjennomføringsevne og ikke minst det amerikanerne kaller «accountability»: Velgernes rett til å holde deres representanter ansvarlig.

Vi har etter hvert fått en stor litteratur om demokratiets endetid. Yale-statsviterne Frances Rosenbluth og Ian Shapiro har levert den mest konkrete oppskrift til nå på demokratiets renessanse i globaliseringen og de sosiale mediers tid.

Umiddelbart slår deres forslag oss som motstrøms. Nærhet styrende/styrte er en sentral demokratisk verdi. Men Rosenbluth og Shapiro går rett i strupen på denne forestilling. De foreslår en sterkere sentralstyring av partiene. Lederne bør ha mer makt til å peke ut kandidater til valg (fordi det sikrer lojalitet og gjennomføringsevne). Konkurranse mellom to store partier gir velgerne et klarere valg mellom ulike økonomiske programpakker. Dette i sin tur øker velgernes mulighet til å holde politikerne ansvarlig. Dessuten reduseres slik rommet for populististisk appell og klientilistiske fristelser (for nære avhengighetsrelasjoner mellom partier/sterke interessegrupper).

Partier som befinner seg i midten har mye mindre incitament til å gi konsesjoner til rike donorer eller vise sårbarhet for yttergrupper. Enkeltperson-kretser med flertallsvalg som i Storbritannia er best egnet til å holde regjeringer ansvarlig mellom valgene og styrke et topartisystem. Samlet sett mener Rosenbluth og Shapiro at disse forslag – så «udemokratisk» de enn synes – er de beste til å kunne gi flest velgere hva de ønsker oftest. Men glemmer de at partier er avspeilinger av underliggende skillelinjer som ikke lar seg vifte vekk?

Folkeavstemninger bør unngås; Brexit er skrekkeksempelet. Folkeavstemninger svekker evnen til å gi velgerne innsikt i at vedtak har omkostninger. Da velgerne i California i 1978 vedtok «Proposition 13» som satte tak på skattlegging til 1 %, ble resultatet ødeleggelse av statens berømte offentlige skole- og universitetssystem. Velgerne har i gallupundersøkelser gjort det klart at de vil støtte ethvert forslag til skattekutt – om de spørres om dette alene. Men forelegges de spørsmålet om de er villig til å ofre lokaldemokratiet og skolesystemet, viker de tilbake. Det er presis denne form for avveining som er partienes oppgaver i demokratier. Derfor er de så kritisk viktige å hegne om.

Det klassiske eksempel på desentraliserende reformer med vidtrekkende katastrofale følger, er George McGoverns tap for Richard Nixon i 1972. McGovern fikk bare 17 av 520 mandater i valgmannskollegiet. Valget av han som presidentkandidat var en direkte følge av endrete prosedyrer for utpeking av det demokratiske partiets presidentkandidat. Nominasjonen av Hubert Humphrey i 1968 skjedde mot en kraftig anti-Vietnamopposisjon. Ungdom og krigsmotstanderne ble overkjørt av bossene i de røykfylte rom. Reaksjonen kom i form av gateopprør i Chicago i 1968 – og høylytte krav om bedre kontroll nedenfra med hvem partiet skulle satse på i presidentvalgkamper.

De nye retningslinjene var et systematisk forsøk på å endre utpekingsreglene i presidentvalg. De ga McGovern ledertrøya. Han viste seg for liberal; han avspeilte nettopp disse nye radikale elementenes ønsker og var eminent «unelectable». Som han sa det selv: «Jeg åpnet det demokratiske partiet, og 20 millioner vandret ut». For Rosenbluth og Shapiro er dette stjerneeksempelet på folkelighet på avveie.

I morgen fra klokka 0900 til 1200 vil Ian Shapiro forelese over sin bok «Responsible Parties. Saving Democracy From Itself» på Litteraturhuset i Oslo.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.