- Demokratiet trenger fortsatt vår støtte

Det er i dag ti år siden Nelson Mandela vant det første frie valget i Sør-Afrika, etter 46 år med apartheid.

VI VAR MANGE

i Norge som støttet kampen mot apartheid og som feiret Sør-Afrikas første demokratiske valg 27. april 1994. 10 år seinere gratulerer vi landet med de første frie årene. Men et stabilt velferdssamfunn lar seg ikke bygge ferdig på 10 år. Det unge sørafrikanske demokratiet trenger fortsatt vår støtte.

«Kraften i deres engasjement for rettferdighet ga oss inspirasjon gjennom fengselsmurene, over eksiltilværelsens store avstander og til undergrunnsarbeidet. Vi vil takke dere for deres sentrale rolle i kampen mot apartheid,» sa Nelson Mandela om de norske støttespillerne under sitt besøk i Oslo i 1999.

Solidariteten med det sørafrikanske folket har vært sterk i Norge.

Et bredt spekter av organisasjoner og miljøer støttet kampen mot apartheid gjennom solidaritetsaksjoner, boikott og økonomisk støtte til de politiske kreftene som jobbet for endring. Denne støtten fra Norge ble anerkjent av partiet ANC da de etter 46 år med det grovt undertrykkende rasistiske apartheidregimet kom til makten og Nelson Mandela ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

I LØPET AV

disse første frie ti åra har det blitt gjort viktige positive endringer. Sør-Afrika har gjennomgått en overgang fra et rasistisk, udemokratisk samfunn i dyptgripende sosial og økonomisk krise til et stabilt og flerkulturelt demokrati. De har innført en av verdens mest liberale grunnlover med solid støtte i hele befolkningen. En Høyesterett som har bevist at den er robust, sammen med en progressiv juridisk kultur, er andre viktige vaktbikkjefunksjoner som underbygger bildet av at landet er et levende demokrati.

Millioner av sørafrikanere har fått hus, rent vann, elektrisitet, utdanning og helsetilbud gjennom store statlige velferdsprogrammer. Landet blir sett på som et økonomisk lokomotiv i regionen, og har stor påvirkning og betydning for landene rundt. Sør-Afrika har fortsatt store utfordringer, men hvis vi ikke anerkjenner landets store framskritt blir ikke kritikken rettferdig.

Kampen mot aids er en stor utfordring. President Thabo Mbekis håndtering av aidskrisen er kontroversiell, og har gitt stygge riper i lakken til den nylig gjenvalgte presidenten. Aidsepidemien har enorme konsekvenser for alle sektorer i samfunnet. Som en reaksjon på regjeringens villedende informasjon og handlingslammelse, har Treatment Action Campaign (TAC) med bred folklig oppslutning vunnet flere viktige seire i sitt arbeid for gratis aidsmedisin til alle.

I TILLEGG TIL

aidsepidemien, som ofte er det man fokuserer på her i Norge, er det andre tema som er minst like aktuelle og vanskelige for sørafrikanerne. ANC-regjeringens markedsliberale økonomiske politikk er vanskelig å svelge for mange. De rike blir rikere og de fattige fattigere i et land som har et av verdens største skiller mellom fattig og rik. Skillet følger i stor grad linjene fra den rasistiske apartheidøkonomien. Black Economic Empowerment (BEE) er regjeringens program for aktivt å involvere svarte i landets økonomi. De har til en viss grad lykkes, men en av utfordringene er at ordningen hovedsakelig gagner de bedre stilte, mens de fattigste faller utenfor. Privatisering og liberalisering har ført til tap av et stort antall arbeidsplasser og til at fattigfolk må betale for tilgang på vann og strøm.

Refordeling av jord er et annet betent spørsmål. Fortsatt eier hvite mer enn 80% av den private jorda. Regjeringens mål er at 30% av jorda skal skifte hender innen 2015, men prosessen går altfor sakte.

Foreløpig har mindre enn tre prosent av dyrket jord skiftet hender. Regjeringens jordreform baserer seg på «villig selger - villig kjøper prinsippet», som innebærer at regjeringen må kjøpe jorda til markedspris. En stor utfordring for det nye Sør-Afrika er at mange av de som tjente seg rike på apartheidpolitikken ikke ser det som sitt ansvar å gi avkall på noen av sine opptjente privilegier til fordel for fellesskapet.

ANC FIKK

69,68% av stemmene ved valget 14. april i år. I Norge finnes det en viss bekymring for at Sør-Afrika skal utvikle seg til en ettpartistat. Men ANCs styrke ligger også i opposisjonens svakheter. Først når opposisjonspartiene kvitter seg med sin belastende arv fra apartheidtida og lager god opposisjonspolitikk vil de ha en sjanse til å kapre stemmer fra ANC. Vi må heller ikke overse hvilken rolle den interne opposisjon i ANC og dens alliansepartnere (COSATU/SACP) samt de ulike aktørene i det sivile samfunn spiller.

INTERESSEN FOR

Sør-Afrika er fortsatt stor i Norge i dag. Båndene mellom organisasjoner og næringsliv i Norge og Sør-Afrika er sterke. Norske studenter og turister fyller sørafrikanske universiteter, hoteller og strender. Men hyggelig interesse må gjøres om til konkret handling og samarbeid. Norge avslutter stat til stat bistanden til Sør-Afrika i 2004. Det er ikke nødvendigvis negativt. Et reelt partnerskap og samarbeid skapes best gjennom likeverdige møter mellom stater, og ikke mellom donorland og mottakerland. Men vi ser behovet for styrke bistanden fra de frivillige norske organisasjoner til partnere i Sør-Afrika. Under kampen mot apartheid vokste det fram et sterkt sivilt samfunn i Sør Afrika med dyktige ledere. Flere av disse sitter nå i posisjon i regjering, byråkrati og næringsliv.

Utfordringen ligger i nyrekrutteringen og opprettholdelsen av det sivile samfunn i Sør-Afrika. Et slikt sivilt samfunn trenger økonomiske ressurser og noen av disse må komme utenfra. Her vil norske organisasjoner spille en rolle. Norge bør også fremme økonomisk solidaritet gjennom å lette tollbarrierene på sørafrikansk eksport.

SØRAFRIKANERNE

har vunnet store seire, men står fortsatt foran viktige kamper. Norge må i ord og handling vise solidaritet med Sør-Afrika. Solidaritet med det sørafrikanske folk er ikke bare bistand eller vennlig interesse. Solidaritet er reelt samarbeid og partnerskap. Vi skal bidra til dette også de neste ti åra.