Demokratiets fiender

Demokratiet er ingen selvmordspakt. Det har rett til å forsvare seg mot fiender som vil erstatte folkestyre og rettsstat med en autoritær eller totalitær stat, skriver John O. Egeland.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Hvordan friheten skal forsvares, hvor grenselinjene skal gå og hvilke midler som er akseptable, tilhører demokratiets vanskeligste dilemmaer. Blir vaktholdet for strengt og omfattende, griper det inn i alle de frihetene det er satt til å forsvare. Da nedkjøles debattene, personvernet svekkes, rettssikkerheten forvitrer og de politiske frihetene utfordres. Det kan skje ved at staten øker sin overvåking og kontroll, men også ved at flertallets normer uniformerer meningsdannelsen og disiplinerer minoriteter, medier og akademia. Her er det snakk om en glideskala som både brukes av “illiberale demokratier” som Ungarn og Polen, og av private grupper som vil nekte politiske motstandere adgang til plattformer for politisk debatt.

Nå foreligger det en bok («Det norske demokratiet og dets fiender. 1918 - 2018») som beskriver og analyserer hvordan den norske staten har håndtert de indre truslene. Boka er skrevet av historikerne Øystein Sørensen og Nik. Brandal og den føres fram til et nytt dilemma: Hvordan skal vi håndtere voldelig islamisme som ikke føler noen som helst tilknytning til det norske samfunnets historie og verdier, men tvert imot forkaster alt?

Siden 1814 har den norske staten fulgt en nokså tilbakeholden linje i disiplineringen av indre fiender. Men det finnes unntak: Marcus Thranes arbeiderforeninger ble brutalt slått etter at februarrevolusjonen i 1848 feide over Europa. Rettsoppgjøret mot NS og andre kollaboratører etter den tyske okkupasjonen var meget omfattende, og på 70- og 80-tallet drev politiet en bred og til dels ulovlig overvåking av partier og grupper på den politiske venstresiden. I dag er det faren for islamistisk terror vurdert som den viktigste sikkerhetstrusselen.

Likevel vil det være uriktig å si at jernhansken har vært det dominerende redskapet staten har benyttet. Det har bl.a. sammenheng med noen særtrekk i norsk politisk historie. Norsk nasjonalisme fram til unionsoppløsningen i 1905 var dominert av en radikal og liberal venstreside, ikke den politiske høyresiden som i så mange andre land. Det avverget den polariseringen mellom liberale strømninger og høyreautoritære ideer som ellers kom til å prege Europa. Og da Arbeiderpartiet gikk inn i sin revolusjonære fase, ble partiet ikke bare møtt med kald avvisning. Den reformistiske fløyen ble støttet, bl.a. gjennom en mer rettferdig valgordning. Det gjaldt å binde Ap til de demokratiske institusjonene. Under den kalde krigen var det ikke myndighetene så opptatt av den revolusjonære trusselen fra kommunistpartiene NKP og AKP. Det var frykten for illojalitet og tilknytning til fremmede makter som var drivkraften i overvåkingsregimet.

Myndighetene har generelt vært mer opptatt av handling enn holdning.

Alle ytterliggående partier har dessuten opplevd at importerte ideologier og verdier som regel gror dårlig i norsk jord. Det har ført til en viss selvkorrigering og tilpasning til hovedfortellingen i norsk politisk historie. Selv NS og NKP mente de videreførte linjen fra Eidsvoll.

Ifølge Sørensen og Brandal representerer islamismen et skarpt brudd med denne tradisjonen. Forfatterne skiller mellom islam som er en religion med vanlige kjennetegn (gudsbegrep, hellige skrifter, ritualer etc), og islamismen som er en politisk ideologi med systematiske forestillinger om hvordan samfunnet skal organiseres. Her er det ikke mye 1814. Islamismen er svært intolerant, svært puritansk, antidemokratisk, antipluralistisk, antisekulær, antivestlig og fiendtlig til alle «vantro». Og ikke minst: Svært voldelig.

Norske IS-krigere og deres familier er nå på vei hjem fra slagmarken og krigsforbrytelsene i Syria. Her blir de møtt med etterforskning som i neste omgang kan føre sakene inn i domstolene. At folk som har begått krigsforbrytelser blir dømt for dette, er grunnleggende rettferdig og derfor ønskelig.

Samtidig finnes en bismak som ikke gjelder IS-krigerne. Norsk lovgivning går langt i å overvåke og kriminalisere holdninger og handlinger som ikke behøver å ha terror som formål. Det er her vi må stoppe opp og tenke langsiktig. I kampen mot terror må fiendebildet være presist. Vi må sikre oss at norske muslimer er på innsiden av de demokratiske tradisjonene, ikke støtes ut. Eidsvoll er for alle som støtter folkestyre, rettsstat og menneskerettighetene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.