Demokratiets forvitring

«FOLKESTYRE» og «demokrati» er sterke ord. Det er lite som gir mer legitimitet til den som søker makt i Norge, enn påstander om at man står for folkestyre og demokratiske løsninger. Dette har sammenheng med vårt selvbilde som forbilledlig stat med lange demokratiske tradisjoner, ung alder til tross. Det er denne idyllen Makt- og demokratiutredningen rokker ved med sin beretning om politisk avmakt. Det norske demokratiet er i forvitring, påstås det. Globaliseringen fører til at internasjonale kapitalkrefter begrenser det politiske spillerom, mens overnasjonale rettslige institusjoner binder opp den nasjonale makt. Rettsliggjøring gir juristene for stor innflytelse, mens markeder og kapitalkrefter ytterligere marginaliserer politikken. Vi er kritiske til påstandene, uten at vi dermed slutter oss til Regjeringens forsvarstale for det norske demokratiet i St.meld. 17 (2004-2005). Begge grupper forsvarer - ikke forbausende - politikkens og administrasjonens fortsatte herredømme. Men kanskje er det her utfordringen for folkestyret ligger.

DET VITNER OM manglende forståelse for at noen politiske beslutninger alltid vil være mer prinsipielle enn andre, når forskerne beskriver EØS-avtalen og internasjonale menneskerettigheter m.m. som demokratforvitrende elementer. Og internasjonale rettsregler som styrker individer og markeder overfor statsmakten kan virke demokratiserende, som vi kommer til.

Et stadig større og mer komplekst nasjonalt regelverk forteller mer om et ambisiøst politisk fordelings- og normeringsprosjekt enn om politisk avmakt og økt juristmakt, vil vi hevde. Det kan bety økt politisk styring i et uoversiktlig forvaltningslandskap med økende misforhold mellom politikernes styringsvilje og styringsevne og sviktende parlamentarisk kontroll, men betyr nok oftere økt administrativ styring fra de man overlater makt til. Forvaltermakten er utrederne merkelig lite kritisk til, men er desto mer mistenksomme overfor markeder og det de kaller «tilleggsdemokrati».

Makt-utrederne overser at politikken også fungerer innenfor klassiske markedsmekanismer der stemmer kjøpes mot løfter om favorisering i budsjetter og regelverk. Alle moderne markeders fasetter er på plass, så som et stort reklame- og påvirkningsapparat selgerne kan bruke for å fortelle folk om viktigheten av politisk styring og politiske valg. Litt spissformulert er den politiske arena en gjennomkommersialisert konkurransearena der 1-prosentfolket, assistert av hjelpere med egeninteresser, markedsfører marginalt ulike politiske pakker til egeninteresserte kjøpergrupper, men hvor alle formidler budskapet om viktigheten av nasjonalt politisk fellesskap og de såkalte felles løsninger.

Demokrati kan bety flere ting, men dessverre opererer maktutredningen med den politiske demokratimodell som meteren i Paris; standarden det ikke kan sette spørsmålstegn ved. Men en slik absolutt definisjon av hva som er «ekte demokrati» er det ikke faglig grunnlag for. Demokrati reiser bl.a. spørsmål om hvilke folk som skal styre hvem, og det er ikke opplagt at svaret er omfattende politisk styring, der alle (hele folket) gjennom valgte representanter med underrepresentanter skal styre alle med det meste. Demokrati kan også bety selvbestemmelse for hver enkelt og større eller mindre kollektive enheter, eventuelt ved deltakelse i markeder. Redusert makt for politikere og administratorer kan derfor bety økt demokrati.

UTREDERNE OVERSER betydningen av hva vi løselig har valgt å kalle den normative underholdningsindustrien, bestående av politikere og en knippe vekstnæringer som omkranser dem, med typisk akademisk utdannede profesjoner som lever i og av et stort offentlig normerings- og fordelingssystem. Industrien har en fast offentlig kjerne, men bør defineres så bredt at den også favner eksterne ekspertkulturer som direkte eller indirekte tjener på systemet (forskere, advokater, media, kultur- og organisasjonsliv og så videre). Dette er grupper hvis lojalitet politikerne trenger, like mye som de igjen trenger politikere som gir dem nok penger, hjemler og systemer å operere i. Og det er knapt tilfeldig at de normerende og fordelende offentlige sektorer øker, mens de tjenesteytende sektorer til dels beskjæres.

Vi tror at dette er den mest undereksponerte makt i Makt- og demokratiutredningen. Dette gjelder særlig den offentlige delen, med delegerte makt og rolle som tilsynelatende nøytrale tilrettelegger for politikerne og ekspertorgan i det offentlige rom. Dette apparatets makt er heller ikke et viktig tema i Stortingsmeldingen - det er mange som er best tjent med at andre pekes ut som folkestyrets fiender. Men bør «folk flest» spørre seg hvem som er best tjent med normerings- og fordelingsstatens store omfang; dem selv eller de bedre betalte systemoperatørene og andre som vet å operere systemene mot offentlig eller privat honorar?

DET LIGGER EN STOR grad av utopi i forestillingen om det politiske demokratiet som en arena der også den jevne mann og kvinne kan være med i styringen av sine egne liv. Men kanskje er det en idé som blir mer og mer falsk jo mer partipolitikken kommersialiseres og den mer fundamentale politikken (den som foregår utenfor TV-apparatene) institusjonaliseres og profesjonaliseres omkring «klynger» av forvaltnings- og organisasjons- og næringsinteresser. Kanskje er utopien i ferd med å bli et konserverende maktmiddel for dem som lever (godt) av å styre og stelle med andre under henvisning til at de kun hjelper oss alle sammen i «vår» styring av Norge. Kanskje er det andre og bedre måter å la folk få bestemmelsesrett over sine egne liv, en annen fortolkning av begrepet «demokrati»?

Maktutredningen er et eksempel på statlig oppdragsforskning hvis «kritiske» innspill til Stortinget er en ukritisk tilslutning politikerne godt kan like, siden budskapet er at «dere er de legitime herskerne som vi vil se mer av». Dette kommer fra en akademisk næring med Staten som største og ofte eneste kunde, der mye nettopp kretser om statspolitikkens betydning. Og når først fokus er snevert nok, behøver man ikke ha egne politiske hensikter eller interesser i tankene for å ende opp som «politisk hoffnarr». Det holder å tenke tradisjonelt statspolitisk, eller «demokratisk», om man har et snevert demokratibegrep.

I ET SLIKT perspektiv kan også politikernes forsvar mot maktutredningen som vi nå opplever, lett bli et sidespor, der de prinsipielt enige er uenige om detaljer mens de glatt overser større hindringer for et fungerende politisk demokrati med selvstyre og selvråderett for folk. Da blir det raskt store blindsoner i makt- og demokratianalysene fra to sider; fra den styrte, lojale oppdragsforskningen som ikke ser annen legitim makt enn den parlamentariske, og fra politikernes egen fortelling av hvor viktige de er. Da står vi i fare for at de folkevalgte politikerne aktivt prøver å ta tilbake en styringsmakt de i praksis ikke vil makte å utøve, men må overlate til en industriell elite. Dette gir en politisk-byråkratisk makt hvis begrunnelse kan synes problematisk sett fra et demokratisk perspektiv.