Demokratiets muskler

BJØRVIKA: Harriet Eides kommentar om byplanlegging i Dagbladet den 24. november har kloke elementer, men noen virker ulogiske. Det er lett å drømme seg tilbake til en tid da kommunen stod for bybyggingen og noen sentrale politikere og dyktige arkitekter forvaltet makt til å beslutte hvordan byen skulle utvikles. Denne modellen er unyttig i dag, fordi demokratiet nå er betydelig endret. Eide ville neppe ønske at oversikts- eller reguleringsplaner skulle vedtas uten innsyn fra media, berørte parter naboer eller politiske organer. I et foredrag brukte jeg nylig begrepet «herlighetsborgervern», jfr. for eksempel Husebyaksjonen, som noe byen trenger for å fatte riktige beslutninger. I dette perspektivet blir Hals-modellen som beslutningsmetode gammelmodig.

EIDES INNLEGG er tredelt; 1) fellesskapets byplaner må gi premisser for privat utbygging, ikke omvendt. 2) byen må ha planberedskap til å gi premisser. 3) byens politiske organer må følge opp egne visjoner og bestillinger over tid, slik også Hals-modellen innebar. Dette er jeg enig i. Noen utbyggere synes ikke å være det. Enkelte ønsker selv å tegne fremtidsbyen uten planmyndighetens innblanding. Oslos «helhetsplan» er kommuneplanen. Denne roses av forskere fordi den kopler politikkområder og økonomiske virkemidler godt. Kommunen har også 14 kommunedelplaner. Hensikten med disse er å sikre langsiktig arealbruk og fellesskapets interesser. Kanskje er det å sikre «herligheter» som allmennhetens tilgang til fjorden, grøntområder eller viktige kulturminner byplanfagets viktigste oppgave. Nemlig å spørre: Hva trenger byen? Hva gir dette utbyggingsprosjektet til byen? Plan- og bygningsloven gir private utbyggere rett til å få sine reguleringsforespørsler behandlet av bystyret. Da er det viktig at kommunens bestillinger er tydelige, og at de ulike aktører respekterer hverandres roller.

PLAN- OG BYGNINGSETATEN har frarådet fjerning av bebyggelsen bak operaen. Operaens bakfasade på 120 m er vakker, men aktivitetsløs. Fra Jernbanetorget mot vestfasaden skal i stedet en uavbrutt langstrakt plass på samme størrelse som Rådhusplassen lede fotgjengerstrømmene mot operaen. Store plasser blir ofte forblåste og uten folkeliv. Å fjerne bebyggelsen bak operaen blir nesten som å fjerne bebyggelsen mellom Stortinget og Rådhuset fordi du ikke ser Rådhuset fra Stortingsgaten. Er det ikke nettopp kontrasten mellom den tette byen og byromssekvensene som gir byen intensitet?

JEG HAR OPPFATTET at bystyret ikke ønsker å forkaste Bjørvikaplanen, bla fordi dette vil kunne reversere hele Bjørvika-utbyggingen, noe de færreste ønsker. Likevel er det et klart ønske om å gi operaen mer plass enn den vedtatte planen viser. Etaten har etter bestilling fra forrige byråd fått utarbeidet 3 alternativer. Jeg har bestilt et fjerde alternativ som jeg håper kan sikre vår nye opera et verdig naboskap.