Demokratiets sikkerhet

Forhåpentlig gir den siste utviklingen i Treholt-saken et bidrag til større åpenhet om hva som forgikk i den prosessen for snart 30 år siden, slik at offentligheten kan slå seg til ro med svaret.

FRIGJORT I DAG:  Den første biten av opptaket fra rettssaken mot Arne Treholt i 1985 ble i dag offentliggjort. 


Foto: Berit Roald / NTB scanpix
FRIGJORT I DAG: Den første biten av opptaket fra rettssaken mot Arne Treholt i 1985 ble i dag offentliggjort. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer
Debattinnlegg

Når offentligheten i dag, snart 30 år etter avslutningen av rettssaken mot Arne Treholt, for første gang får høre deler av lydopptakene fra hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett i 1985, er det en milepæl. Ikke bare i den konkrete saken, men også som bud om mulighet for større offentlighet i vårt demokrati. Dette gir også grunn til å reflektere nærmere omkring bruk av begrunnelsen «hensyn til rikets sikkerhet» som grunnlag for å unnta informasjon fra offentligheten, og dermed fra reell demokratisk kontroll.

Etter at pressen har kjempet mot innbitt motstridige PST og norsk påtalemyndighet i flere år, medførte en avgjørelse i Høyesterett at myndighetene nå har gitt seg, nesten. Høyesterett avgjorde nemlig - i motsetning til hva PST hevdet - at hensynet til ytringsfrihet og offentlighet innebærer at heller ikke slike dokumenter kan unntas offentlighet, med mindre staten kan begrunne på en overbevisende måte at det er nødvendig i et demokratisk samfunn - av hensyn til rikets sikkerhet.

Høyesterett avviste derfor PSTs synspunkt om at slike dokumenter per definisjon var unntatt innsynskrav bare fordi PST selv mener at de må hemmeligholdes. PST har foreløpig bare frigitt opptakene fra de delene av rettssaken som gikk for åpne dører. De øvrige delene holdes fremdeles tilbake «av hensyn til rikets sikkerhet», mens avgradering vurderes.

Det fremstår som ganske klart at det - for mange av oss på «utsiden» dels uforståelige - hemmelighetskremmeriet som har rådet hittil, i seg selv har skapt grobunn for konspirasjonsteorier med hensyn til grunnlaget for selve Treholt-saken. Kombinert med at det også har kommet frem at det ble begått ulovligheter fra politiets side i Treholt-saken, uten at noen av disse avsløringene hittil har gitt grunnlag for å konstatere at selve dommen var feilaktig, har dette bidratt til sviktende tillit til at de såkalte «hemmelige tjenestene» og kontrollen med dem alltid tjener demokratiets beste. 

Noe av mistilliten kan altså sies å være med rette, men en god del kan like gjerne være ugrunnet og skapt av hemmelighetskremmeriet i seg selv. Det er i så fall uheldig, både for tjenester som PST og for de interesser slike tjenester skal ivareta på vegne av demokratiet.

Det er et dilemma. Tjenester som PST og i enda større grad Etterretningstjenesten opererer dels i skyggen av «hensyn til rikets sikkerhet», uten alminnelig demokratisk kontroll og alminnelige rettssikkerhetsmekanismer. De fleste er enige om at det er nødvendig med slike tjenester og om at deres virksomhet ikke fullt ut kan være gjenstand for alminnelig offentlig innsyn. Men de opererer da på en måte som er omvendt av prinsippene for statsforvaltning i en demokratisk rettsstat, hvoretter offentligheten som utgangspunkt har fullt innsyn i hvordan statsmakt forvaltes på befolkningens vegne. 

Vi aksepterer disse unntakene bare fordi -og så langt -disse tjenestene skal beskytte vårt demokrati som sådant mot angrep fra fremmede makter eller andre aktører med vilje og evne til å angripe dette samfunnets sentrale, demokratiske institusjoner, og dermed selve demokratiet.  Samtidig unntar vi altså disse tjenestenes virksomhet fra alminnelige krav til demokratisk kontroll og rettssikkerhetsmekanismer, som ellers gjelder nettopp for å beskytte det samme demokratiet mot å forvitre gjennom maktmisbruk og korrupsjon av statsmakt.

Det bør derfor være innlysende at vi som samfunn må være oss meget bevisst hva vi mener med «hensyn rikets sikkerhet», slik at det ikke åpnes for at myndighetene får rom for å fortolke dette utvidende til å omfatte informasjon som i realiteten holdes hemmelig av hensyn til å skjule myndighetenes egne feil -i verste fall av hensyn til regjeringens politiske sikkerhet overfor opposisjonen.

I vår egen nære historie har vi jo dessverre sett eksempler på dette, blant annet de forhold som ble avdekket av Lund-kommisjonen på 1990-tallet. Men også så sent som for eksempel i 2008, ble det avslørt at Forsvarsdepartementet hadde feilinformert Stortinget om de reelle kostnadene forbundet med å flytte Fellesoperativt hovedkvarter fra Stavanger til Bodø, og da de reelle tallene ble lekket til pressen, reagerte Forsvarsministeren (i hemmelighet) med å be PST om å finne kilden til lekkasjen, fordi opplysningene var graderte. Også det siste ble avslørt av pressen, og da måtte ministeren selvsagt slå retrett.    

De senere års avsløringer via Wikileaks, har vist oss at dokumenter som avdekker til dels grove menneskerettsbrudd og kriminelle handlinger begått av vestlige myndigheter, har vært stemplet som hemmelige -«av hensyn til rikets sikkerhet».  

Det som i disse dager avdekkes i kjølvannet av Edward Snowdens lekkasjer om hvilke omfattende overvåkningssystemer som USAs sikkerhetsmyndigheter opererer med, i samarbeid med vesteuropeiske allierte, herunder (på foreløpig ukjent nivå) Norge, illustrerer at begrepet «rikets sikkerhet» - forsiktig sagt -tolkes svært vidt av flere regjeringer. Informasjon om hvilke generelle fullmakter staten har til å overvåke egne borgeres kommunikasjon, hevdes å være noe som må holdes hemmelig «av hensyn til rikets sikkerhet». Nå forfølges ikke bare kildene til lekkasjene, men også den frie presse som besitter og publiserer nyheter på grunnlag av informasjonen. Myndighetenes handlinger og uttalelser impliserer at pressefriheten anses som en trussel mot rikets sikkerhet.

Forhåpentlig gir den siste utviklingen i Treholt-saken et bidrag til større åpenhet om hva som forgikk i den prosessen for snart 30 år siden, slik at offentligheten kan slå seg til ro med svaret -enten det viser seg at det var mer å avdekke eller ei.  

Forhåpentlig illustrerer saken også at selv om uberettigede henvisninger til «rikets sikkerhet» ikke nødvendigvis skjer for å skjule lovbrudd eller kritikkverdige forhold hos myndighetene, kan de i seg selv bidra til unødvendig mistillit hos befolkningen. Også av den grunn bør ikke dette hensynet påberopes i andre tilfeller enn de strengt nødvendige.

Viktigst er det imidlertid at vi som samfunn -og ikke minst våre folkevalgte -utnytter erfaringene både fra behandlingen av Treholt-saken og fra alt som nå skjer og avdekkes i kjølvannet av Snowden-lekkasjene, til å ta opp til bred og prinsipiell debatt hvor mye hemmelighet som faktisk er nødvendig i et demokrati av hensyn til det samme demokratiets sikkerhet.

I forkant av den debatten kan man -uten nærmere debatt -med fordel erstatte begrepet «rikets sikkerhet» med begrepet «demokratiets sikkerhet», for bedre å gi utrykk for hva som skal sikres.        

JON WESSEL-AAS, ADVOKAT OG PARTNER I BING HODNELAND ADVOKATSELSKAP
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
JON WESSEL-AAS, ADVOKAT OG PARTNER I BING HODNELAND ADVOKATSELSKAP Foto: Erlend Aas / NTB scanpix Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.