BEREDSKAP: Den ene er at beredskap mot ekstremisme og terror i hovedsak er et spørsmål om politimessig og militær logistikk og utrustning, overvåking, etterretning og samfunnskontroll. Her fra Gardermoen under fjorårets terrortrusler. Foto: LORENTZ-ALLARD ROBIN  / Aftonbladet / IBL Bildbyrå
BEREDSKAP: Den ene er at beredskap mot ekstremisme og terror i hovedsak er et spørsmål om politimessig og militær logistikk og utrustning, overvåking, etterretning og samfunnskontroll. Her fra Gardermoen under fjorårets terrortrusler. Foto: LORENTZ-ALLARD ROBIN / Aftonbladet / IBL BildbyråVis mer

Demokratisk beredskap

Politikerne vil ha oss til å tro at trygghet skapes ved bruk av godt utstyr, streng lovgivning og et samordnet byråkrati. Det er en sovepute med sprengstoff.

Kommentar

Siden 22. juli 2011 har det norske samfunnet tilsynelatende vært intenst opptatt av demokratisk beredskap. Ikke minst bidro Gjørv-kommisjonen til å avkle svakhetene i statsmaktens fysiske beredskapsapparat. Den overfylte gummibåten på vei til Utøya ble symbolet på et uforberedt, naivt og bløtt samfunn. Det utløste en besk kritikk mot Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering som la mye av grunnlaget for høyresidens valgseier i 2013. I snart fire år har partiene flekset muskler og overbydd hverandre når det gjelder tiltak som skal styrke beredskapen mot terror.

Dette har skapt to problematiske feilslutninger som er vevd sammen. Den ene er at beredskap mot ekstremisme og terror i hovedsak er et spørsmål om politimessig og militær logistikk og utrustning, overvåking, etterretning og samfunnskontroll. Den andre feilslutningen følger i fotsporene til den første: Den politiske, verdibaserte, kulturelle — ja, åndelige — beredskapen er av liten betydning. Nesten all oppmerksomhet, og bevilgninger, følger denne grunne og farlige oppfatningen av hva demokratisk beredskap er. Forsvaret av demokratiet og rettsstaten er nesten i sin helhet overlatt til uniformene og byråkratiet. Da er det en naturlig utvikling at det er blitt en politioppgave å drive omskolering av radikalisert norsk ungdom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forrige uke ramlet det nye bolverket mot terror sammen. I hvert fall kunne det se slik ut. Riksrevisjonen, og ikke minst riksrevisor Per-Kristian Foss, kom med besk kritikk av Justisdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet. Anders Anundsens departement gjør en så dårlig jobb at Norge er et mindre trygt land enn det burde være. Selvsagt var politikere av ulikt slag rystet. Venstres Abid Raja skjøt øyeblikkelig fra hoften og sa at riksrevisjonen hadde avdekket en total svikt i beredskapen. Ap?s Jette Christensen var himmelfallen og mente det viktigste spørsmålet var hvorfor Anundsen er justisminister. Store deler av det norske folk satt igjen med inntrykk av at landet ligger åpent for terrorhandlinger.

Det er i verste fall en kvart sannhet. Visst er riksrevisjonens rapport alvorlig. Ikke minst for en justisminister som stadig styrer rett på alle undervannsskjær. Selvsagt er det sterkt kritikkverdig at samordningen av arbeidet med samfunnssikkerhet er svak, og at det er mangel på tilsyn, oppfølging og evaluering. Samtidig er det viktig å skjønne at riksrevisjonen har som oppgave å undersøke om pålegg fra Stortinget er fulgt opp. Da avdekkes betydelig svikt i byråkratiske rutiner og prosedyrer. Kvaliteten på den totale beredskapen er ikke vurdert. Det gjelder f.eks. hvor dyktige de hemmelige tjenestene er til å forebygge og avdekke terrorhandlinger. Effekten av opprustningen av politiet er heller ikke berørt. Vi står også foran en politireform som har fått kritikk fra riksadvokaten fordi beredskap har fått en for stor plass i prioriteringene.

Beredskap i terrorens tidsalder må bestå av mer enn forsterket organisering av ulike offentlige etater. Norge er ikke et trygt land den dagen alle forslag fra Gjørv-kommisjonen er realisert. Uansett hvor mye sikkerhet og kontroll vi bygger inn i samfunn og infrastruktur, så vil terrorister finne smutthull eller utvikle nye metoder. Uten forståelse for dette, utvides forventningsgapet mellom den trygghet folk forlanger og hva staten kan levere. Ingen lov eller straff skremmer en selvmordsbomber. Og selv verdens største militærmakt, vår allierte USA, har til dags dato ikke vunnet en eneste av de utallige krigene mot terror. Tvert imot er terroristene på frammarsj. Den råeste av dem alle (IS), kontrollerer nå områder i Irak og Syria som i landområde er på størrelse med Storbritannia.

Dette forteller oss at kampen mot ekstremisme og terror ikke kan vinnes bare ved hjelp av våpen eller politimetoder. Uten politisk, økonomisk og kulturell innsats er det ikke mulig å lykkes. Når millioner av mennesker ikke ser noen håp for sine liv, må vi ikke forundres at de velger ekstremisme. De må få realistiske grunner for ekte håp. Her hjemme handler det ikke minst om å mobilisere den frivillige sektoren i kamp mot det autoritære. I dette må også intellektuelle spille en sentral rolle, slik det bl.a. beskrives i den nyutkomne boka «Demokratisk beredskap. Intellektuell motstand mot totalitære fristelser» (Dreyer). Forsvar av folkestyret og rettsstaten har en mening i seg selv. Som professor Bernt Hagtvet sier det i den nevnte boka: «Demokratiet er den eneste styreformen hvor den som taper, ikke ydmykes».