DEMOKRATISK PROBLEM: - Personlig utskjelling, kunnskapsløs skråsikkerhet og hatretorikk er så utbredt at seriøse debattanter enten holder seg unna eller fort gir opp, skriver kronikkforfatteren.

Foto ELVSBORG/ØYVIND Dagbladet
DEMOKRATISK PROBLEM: - Personlig utskjelling, kunnskapsløs skråsikkerhet og hatretorikk er så utbredt at seriøse debattanter enten holder seg unna eller fort gir opp, skriver kronikkforfatteren. Foto ELVSBORG/ØYVIND DagbladetVis mer

Demokratisk kultur og selvsensur

- Nettdebattene er degenerert til en av de laveste formene for kommunikasjon i samfunnet vårt, skriver kronikkforfatteren.

(Dagbladet): I etterkant av den høyreekstremistiske terroren som rammet Regjeringskvartalet og Utøya fredag 22. juli, oppfordret Høyres leder Erna Solberg i en debatt på NRK til mer moderasjon og mindre hatefulle utsagn, både i ordskifte mellom politikerne og på de mange nettforaene, hvor ekstreme ytringer er dagligdags. Solbergs formaning er et skritt i riktig retning, og åpner opp for at demokratiet faktisk kan komme styrket ut av disse tragiske hendelsene.

I stedet for å tjene til en åpnere og bredere politisk debatt, hvor vanlige menneskers synspunkter korrigerer den politiske elitens debattmonopol, er nettdebattene, spesielt her i Dagbladet, degenerert til en av de laveste formene for kommunikasjon i vårt samfunn. Her konkurrerer konspirasjonsteoretikere og kverulanter med islamofober og rasister om oppmerksomheten, mens et fåtalls enslige røster forsøker å opprettholde en viss saklighet. Personlig utskjelling, kunnskapsløs skråsikkerhet og hatretorikk er så utbredt at seriøse debattanter enten holder seg unna eller fort gir opp. Dette er et demokratisk problem av tre grunner.

For det første bidrar dette til en normalisering av ekstreme ytringer. Riktignok er det ingen direkte kobling mellom (norsk) nettdebatt og fredagens ondskapsfulle handlinger, men det er klart at massemorderen har søkt og fått bekreftelse for sine synspunkter på nettet. Han er kanskje en enslig padde i sumpen av fremmedfrykt og irrasjonelt hat mot vårt demokrati som brer seg uhindret i nettavisene. Men det er klart at denne sumpen gir ekstremister næring, og representerer en potensiell fare for vårt samfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre demonstrerer nettdebattene det våre politikere allerede var temmelig sikre på: Politikerne vet best hva som bør gjøres, og det er tilstrekkelig at folkets mening kommer til uttrykk annethvert år gjennom valg. Dette bidrar til å opprettholde skillet mellom den politiske eliten og vanlige folk, og skillet mellom «ansvarlige» og «populistiske» partier. Resultatet er at velgerne stort sett forblir passive konsumenter av valgpropaganda i stedet for aktive deltakere i den demokratiske prosessen.

For det tredje vil ethvert forsøk på å innføre en kombinasjon av indirekte demokrati, som vårt valgsystem egentlig er, med direkte demokrati, der folkeavstemninger om viktige spørsmål blir rutine, strande på det manglende saklighetsnivået «folket» gir uttrykk for på disse foraene. At nettdebattene ikke er representative for «folket» (håper jeg i alle fall) er vanskelig å slå fast før sumpen dreneres. Men hvordan skal dette skje?

Det er lett å se at det kan være nyttig med moderatorer, som forhindrer at debatten sklir ut, og sletter innlegg som handler om noe helt annet (som oftest innvandring og islam, uansett hva utgangspunktet var). Men vi skal være forsiktig med å innføre sensur av meninger vi ikke liker, og definere for strengt hva som vedrører en sak og hva som faller utenfor. Det entydige budskapet etter tragedien fra våre fremste politikere er at Norge skal forbli et åpent samfunn. Ytringsfriheten er, ved siden av valg og beskyttelse av minoriteter, grunnpilaren i vårt demokrati. En ond ekstremist skal ikke få rokke ved det.

I stedet for sensur må vi derfor ty til selvsensur. Det er en stor misforståelse at anonymitet og ytringsfrihet hører sammen. Valgene er hemmelige for å unngå at noen utsettes for press i forbindelse med stemmeavgivningen. Men det å hevde en mening, som man forventer at andre skal ta alvorlig, er noe ganske annet. Dersom man ikke kan stå inne for sine ytringer med fullt navn, har man ingenting i det offentlige ordskiftet å gjøre. Dette har vært helt grunnleggende siden demokratiet ble oppfunnet i Aten for over 2500 år siden.

Enhver borger kunne den gang stille seg på talerstolen i folkeforsamlingen og si sin mening om andres forslag eller fremme egne forslag. Dersom han ikke holdt seg til saken, ble han ropt ned av de forsamlede borgerne, og han sto personlig ansvarlig for de opplysningene han ga og de meningene han fremmet. Ytringsfrihet var koblet til ytringsansvar, og denne ansvarligheten var en forutsetning for at et direkte demokrati som det atenske kunne fungere. Når det kom til avstemning om politiske spørsmål, skjedde dette ved håndsopprekning.

Det ble ikke ansett som verken nødvendig eller ønskelig at borgerne skulle skjule sine synspunkter gjennom hemmelig avstemning, unntatt ved valg og domsavsigelser. Den atenske borger var stolt av sine politiske meninger og sto inne for dem i full offentlighet. Selv om det også var mye som ikke var bra med antikkens demokrati, hører jeg til dem som holder fast ved at vi kan lære noe av den modellen de skapte, spesielt med hensyn til å sikre at det ikke bare var en politisk elite som bestemte dagsorden og avgjorde de viktige spørsmålene.

Et direkte forsamlingsdemokrati er selvsagt utelukket i dag, både på grunn av statens størrelse og omfanget og kompleksiteten i det offentliges oppgaver. Men med moderne kommunikasjonsmidler er det mulig å gjennomføre politisk debatt på grasrotplanet og ganske hyppige folkeavstemninger om viktige spørsmål. Denne blandingen av direkte og indirekte demokrati praktiseres i dag i Sveits, og kan brukes også til å revitalisere vårt eget politiske system.

For at nettdebattene skal kunne tjene demokratiet, enten i sin nåværende form eller med større direkte politiske deltakelse fra borgerne, trenger vi imidlertid en ganske annen tone i det digitale ordskiftet. Vi har behov for å trenes i demokratisk diskusjonskultur, hvor vi tar ansvar for helheten, står inne for egne meninger og tilstreber en saklig debatt. Det første steget i denne retningen bør avisene ta ved å avskaffe anonyme nettdebatter. Personer som foretrekker å gjemme personlig sjikanering, rasisme og annet grums bak en fiktiv identitet vil fortsatt ha mulighet for dette på andre fora, hvor de kan få «luftet ut» så mye de lyster. Vi som gjerne vil diskutere med andre som har sine meningers mot, vil dermed kunne gjøre det i et mindre forurenset debattklima, blant annet på Dagbladets nettsider.