Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Demokratisk overanstrengelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en kronikk i Dagbladet 22. oktober reflekterer professor Erik Oddvar Eriksen over det demokratiske underskudd i velferdsstaten. Det typiske ved velferdsstaten er at den ved hjelp av politiske beslutninger forsøker å gripe inn i den fordeling av økonomiske goder som foregår på markedet. Dette inngrep innebærer at en stor del av godene blir fordelt efter behovsbestemte kriterier. Mens den markedsbestemte fordeling styres ved hjelp av kjøp og salg uten mellomkomst av et offentlig fordelingsbyråkrati, krever velferdsstaten et offentlig byråkrati som har til oppgave å vurdere kollektive og individuelle behov og sammenholde dem med de økonomiske ressurser som er stilt til rådighet.

Fordelingsbyråkratiet følger til dels skrevne normer når det skal avgjøre saker, men livets mangfoldighet gjør det nødvendig å supplere med den praksis som efterhvert har nedfelt seg i etatenes egen saksbehandling. Ofte kan sakene ikke avgjøres uten at saksbehandlerne gjør bruk av sitt eget personlige skjønn. Dette innebærer at byråkratiet har stor innflytelse på avgjørelsene. De som ønsker å bli tildelt velferdsgoder, vil på sin side så godt de kan innrette seg og fremstille sin situasjon slik at de fyller de kriterier som kvalifiserer for slik tildeling.

Så langt er jeg enig i Eriksens beskrivelse. Av dette følger at jo større inngrep velferdsstaten gjør i den fordeling av goder som foregår over markedet, jo mer makt overføres til byråkratiet. Det spørsmål som Eriksen reiser i sin kronikk, er hvordan dette demokratiske underskudd kan reduseres uten å begrense velferdsstatens ambisjonsnivå. En mulighet kunne være å la flere velferdsgoder bli fordelt av de folkevalgte selv i stat og kommune. Dette er likevel ingen farbar utvei siden det dreier seg om et utall av avgjørelser som krever stor ekspertise og innsikt samtidig som de ofte må treffes raskt. En annen utvei er at de folkevalgte organer i større grad fastlegger de regler som forvaltningen skal følge, slik at det blir mindre rom for skjønn hos dem som skal sette dem ut i livet. Det ville imidlertid føre til at byråkratiet blir fratatt muligheten for «å bruke hodet», slik at ulike tilfeller blir behandlet likt. Antall urimelige avgjørelser ville øke. Eriksen vil holde eksperter og fagfolk i sjakk «gjennom en omfattende demokratisering der de som berøres av offentlige tiltak blir direkte involvert». Så vidt jeg forstår, mener han at eksempelvis de som mottar sosialstøtte, hjemmehjelp, barnehaveplass, blir foreskrevet medisiner eller er involvert i barnefordelingssaker, skal høres, og at beslutningstagerne skal tvinges til å treffe sine avgjørelser i fellesskap med de berørte. Dette skal skje gjennom det Eriksen kaller konsekvenskonferanser, folkehøringer, etiske komiteer, ulike nevnder og råd der leg og lærd skal kunne resonnere over hva som skal gjøres.

Jeg går ut fra at de organer Eriksen nevner ikke skal treffe individuelle forvaltningsavgjørelser, og at de skal innskrenke seg til å drøfte mer generelle retningslinjer, og at dette skal komme i tillegg til de høringer som ofte går forut for vedtagelse av lover og forskrifter. Det innebærer at byråkratiet fortsatt må treffe de konkrete avgjørelser, i stor grad basert på skjønn. Samtidig vil det føre til et nytt byråkrati, denne gang på mottagersiden. Mottagere av for eksempel sosialstøtte må, betalt over offentlige budsjetter, ansette folk som kan representere dem i konferanser, råd og utvalg. Den alvorligste innvending er likevel at organisert mottagerinnflytelse vil belaste det offentlige byråkrati med enda mer møtevirksomhet. Det vil gi seg utslag i lengre saksbehandlingstid eller flere offentlig ansatte. De fleste er nå klar over at papirarbeide og møtevirksomhet fører til mindre undervisning i skolen og lengre pasientkøer. Et av de store problemer i dagens offentlige sektor er nettopp at uforholdsmessig meget tid går med til møter der de mest snakkesalige drøfter hva de skulle ha gjort dersom de ikke satt i møte.

Det demokratiske underskudd bør først og fremst reduseres ved at man innskrenker velferdsstatens oppgaver. Det vil si at flest mulig kan klare seg uten velferdsstatens ydelser. Norge kjennetegnes ved at personer som har så lav inntekt at de umulig kan leve av den, likevel må betale inntektsskatt. Inntekter over 61800 kroner blir belastet med 28 prosent skatt. Dette innebærer at skattesystemet i seg selv skaper behov for sosialhjelp og andre velferdsydelser, fordelt gjennom et kostbart og ofte ineffektivt byråkrati som ikke stimuleres gjennom vanlig konkurranse. Ved å øke den skattefrie inntekten vil den enkelte selv i større grad kunne bestemme hva han skal bruke sine penger til, og dermed bli mindre avhengig av velferdsstatens ydelser.

Jeg er enig med Eriksen i at det er mer demokratisk og undertiden mer betryggende at folkevalgte organer treffer avgjørelser enn at byråkratiet gjør det. Men jeg håper han er enig med meg i at det aller mest demokratiske er at den enkelte selv kan disponere over sin inntekt uten mellomkomst verken av folkevalgte eller byråkrati. Det er nå en gang slik at det er det enkelte menneske som best kjenner sine egne behov og vet hvordan de kan tilfredsstilles. Velferdsstatens prinsipp er å bruke andres penger for å tilfredsstille andres behov. Det fører ofte til overforbruk og gir samtidig en lite treffsikker behovs-tilfredsstillelse hos mottageren. Dette er et viktig argument for å redusere velferdsstatens omfang.

Erik Oddvar Eriksens forslag går i en helt annen retning, nemlig å redusere velferdsstatens demokratiske underskudd ved hjelp av økt byråkrati.

Hele Norges coronakart