MASSEMOBILISERING: Egyptiske demonstranter demonstrerer mot den daværende presidenten Mohamed Morsi i Kairo, Egypt, 7. juli 2013. Foto: Foto: Khaled Elfiqi
/EPA/Scanpix
MASSEMOBILISERING: Egyptiske demonstranter demonstrerer mot den daværende presidenten Mohamed Morsi i Kairo, Egypt, 7. juli 2013. Foto: Foto: Khaled Elfiqi /EPA/ScanpixVis mer

Demokratiske verdier

I møte med terroren, har vi få gode svar. Men på lang sikt er svaret mer demokrati, liberalisme og humanisme. Hvordan kommer vi oss dit?

Kommentar

I dag våknet vi opp til enda et forferdelig terrorangrep. I Nice, på den franske nasjonaldagen. I møte med slike grusomheter, er det lett å kjenne på en følelse av å hjelpesløshet. Hvordan møter vi denne fienden, som ikke skiller mellom stridende og sivile, voksne eller barn?

Jeg har ikke svarene. Men ved å heve blikket kan vi se at verden, på svært mange områder, går framover. Volden går ned, det blir færre kriger. Og hva er det som får oss dit? Jo, det er demokrati, liberale verdier, internasjonale organisasjoner og spredning av fornuft, framfor religiøs dogmatisme. Men hvordan kommer vi oss fra diktatur til demokrati?

En av de dominerende teoriene for å forklare hvordan et land blir og forblir demokratisk, er utformet av statsviterne Ronald Inglehart og Christian Welzel. Ved å studere verdens land har de funnet ut at demokratiske land både er rike og har en befolkning med liberale verdier, som toleranse, tillit og ønske om frihet og politisk medbestemmelse (se pdf). Det er ikke tilfeldig, mener de.

De antar at om du lever i et fattig land vil du være mest opptatt av å få dekket dine grunnleggende behov, og dermed har du mindre nytte av frihet og demokrati. Men jo rikere et land blir, jo mer tid, penger, ferdigheter og teknologi vil befolkningen ha tilgang til. Disse ressursene gjør det mulig å føre flere livsprosjekter, noe som gjør frihet mer verdt og verdsatt. Når en stor nok andel av befolkningen ønsker frihet, vil de organisere seg og presse fram regimeendring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med andre ord: Økonomisk utvikling vil over tid føre til at befolkningen utvikler en interesse for frihet, som, når avstanden mellom regimet og folkets forventning blir for stor, vil resultere i regimeendring. Teorien kan se ut til å stemme om vi tar en titt på vår egen historie. Her har økonomisk vekst og demokratisering gått hånd i hånd.

Dette er en optimistisk teori, som tilsier at det ikke finnes enkelte kulturer (f.eks. i Asia eller i Midtøsten), som er spesielt motstandsdyktige mot demokrati. Det hele handler om økonomisk utvikling. Det er også en harmonisk teori, som understreker interessefellesskap framfor klassekamp. Men den legger også begrensninger.

Hvis befolkningen ikke besitter liberale verdier vil demokratisering være fåfengt. Det beste andre land kan gjøre er å unngå å legge begrensninger på demokratiseringsprosessen innad i det enkelte land.

Men selv om teorien virker plausibel, er det enkelte prominente avvik som får en til å tvile. Singapore er et av de rikeste landene i verden, men styres fortsatt av et autoritært regime. Et annet avvik er Tyskland. Rett etter andre verdenskrig var det bare en liten andel tyskere som hadde liberale verdier. Likevel endte ikke demokratiseringen av Vest-Tyskland med noe tilbakefall til diktaturet. Snarere utviklet tyskerne liberale verdier.

Det bør få oss til å spørre om ikke Inglehart og Welzel har fått årsakssammenhengen feil. Kan det hende at årsaken til at liberale verdier og demokrati henger sammen, skyldes at mennesker som lever i demokratier utvikler liberale verdier, snare enn at verdiene fremmer demokrati?

Sirianne Dahlum og Carl Henrik Knutsen ved Universitetet i Oslo, reiser nettopp disse spørsmålene i to artikler i det siste nummeret av det prestisjetunge tidsskriftet British Journal of Political Science (første artikkel her), som også inneholder et svar fra Inglehart, Welzel og Stefan Kruse (Dahlum og Knutsens svar på tilsvaret).

De to statsviterne går grundig til verks og studerer 92 land mellom 1981 og 2009. Når de ser på endringer både mellom land og innad i hvert enkelt land over tid, demonstrerer de at moderniseringsteorien til Inglehart og Welzel ikke stemmer overens med virkeligheten.

Fordelen med å studere endringer innad i hvert enkelt land over tid, framfor å sammenlikne land, er at du ikke risikerer at resultatene påvirkes av en hel rekke andre egenskaper ved landene som studeres, som også kan påvirke demokratisering og som forskerne ikke får tatt høyde for i analysen.

De viser at det er bare om du legger til grunn et noe kuriøst og særegent mål på demokrati, og benytter en faglig uholdbar måte å studere sammenhengen mellom de to fenomenene på, at det er mulig å finne at liberale verdier fremmer demokrati. Dahlum og Knutsen finner tvert imot støtte for antakelsen om at demokrati fremmer liberale verdier, slik det tyske eksemplet viser.

Da gjenstår likevel spørsmålet om hva som gjør et land demokratisk. Her kan Latvia og Litauens erfaringer peke oss i riktig retning. Mens Litauen opplevde framvekst av liberale verdier etter Sovjetunionens fall, fikk Latvia et betydelig tilbakefall. Begge ble likevel demokratiske.

Muligheten for å bli med i EU fungerte trolig som en sterk gulrot for både folk og elite. Det stemmer overens med andre studier, som viser at internasjonalt press kan fremme demokratisering.

Dahlum og Knutsen finner også noe støtte for at en økning i sosioøkonomiske ressurser fremmer demokratisering, noe som kan tyde på at demokratisering følger av en klassekamp med siktemål om en annen fordeling av landets ressurser, snarere enn av et harmonisk interessefellesskap drevet av liberale verdier.

Siste ord er ikke sagt i debatten om hva som gjør at enkelte land blir demokratiske. Men debatten mellom UiO-forskerne og Inglehart og Welzel viser hvor de nye forklaringene vil komme fra. Og morgendagens svar vil komme fra forskere som tar i bruk moderne økonometriske analyser, som er sensitive for virkelighetens kompleksitet. Hvis vi hever blikket utover fagdebattene, ser vi at de idealer vitenskapen baserer seg på, nettopp er terroristenes anti-tese.

Verden beveger seg ikke alltid framover, men utsetter vi mennesker for den andres situasjon, får vi redskapene til å forstå vitenskap framfor religiøs dogmatisme, vokser vi opp i et liberalt, demokratisk samfunn, så får vi også fram det beste i oss. Det gir håp.