TAKSIM INNTATT: Det torget i Istanbul hvor de sekulære og venstresida har hatt sin politiske samlingsplass er inntatt av president Recep Tayyip Erdogans tilhengere. På det stedet hvor den sekulære landsfaderen Mustafa Kemal hedres, feirer de nå med Tyrkias og det osmanske kalifatets flagg. Tyrkia er i endring. Foto: AP / NTB Scanpix / Petros Giannakouris
TAKSIM INNTATT: Det torget i Istanbul hvor de sekulære og venstresida har hatt sin politiske samlingsplass er inntatt av president Recep Tayyip Erdogans tilhengere. På det stedet hvor den sekulære landsfaderen Mustafa Kemal hedres, feirer de nå med Tyrkias og det osmanske kalifatets flagg. Tyrkia er i endring. Foto: AP / NTB Scanpix / Petros GiannakourisVis mer

«Demokraturet» under Erdogan

I unntakstilstand støpes «et nytt Tyrkia». Men vil president Recep Tayyip Erdogan virkelig se sine motstandere henge fra galger? spør Einar Hagvaag.

Kommentar

I kjølvannet av det mislykte militære kuppet i Tyrkia har president Recep Tayyip Erdogan gjennomført et slags politisk «mot-kupp» med voldsom slagkraft. Fram til lørdag var mer enn ti tusen personer pågrepet, har han opplyst. Over femti tusen har fått sparken fra statlige institusjoner. En tredel av den militære overkommandoen - mer enn hundre generaler og admiraler - er arrestert. 2341 institusjoner - skoler, helseinstitusjoner, fagforeninger, veldedige organisasjoner og annet - må stenge. I EU, USA og NATO spør man med stor bekymring hvor dette vil ende.

Tre måneders unntakstilstand, som uten hindre kan forlenges, setter presidenten i stand til å styre uten parlamentarisk innblanding, også til å vedta lover. Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) gjelder inntil videre ikke i Tyrkia.

«Kupp-makerne har gitt Erdogan det president-styret han har drømt om fra 2010 på et sølvfat», skriver den tyrkiske statsviteren Cengiz Aktar i den franske avisa Le Monde. «Erdogan har fått frie hender til å innføre et autoritært regime», skriver forskningsdirektøren Nedim Gürsel, også han tyrker, i samme avis.

Tyrkia er ennå et parlamentarisk regime. Unntaksfullmaktene tilhører egentlig statsministeren, Binali Yıldırım, og hans regjering. Erdogan skulle etter Grunnloven være en seremoniell president, hevet over politikken. Da han gikk av som statsminister i 2014 for å bli president måtte han gå av som leder i det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP). Men han ga aldri fra seg den virkelige makta i partiet. Erdogan har ikke lagt skjul på sitt ønske om å flytte den utøvende statsmakta fra statsministeren til presidenten. Da må Grunnloven endres. Det krever to tredels flertall i parlamentet eller tre femdels flertall for å legge et forslag om endring av Grunnloven ut til folkeavstemning.

Men i valget i juni 2015 tapte AKP for første gang flertallet. Erdogan ødela da de innfløkte regjeringsforhandlingene og tok en omkamp ved å utskrive nyvalg i november. AKP gjenvant da flertallet, med 317 av de 550 setene i parlamentet i Ankara, men verken nok til å endre Grunnloven eller til å utlyse folkeavstemning om det. Da statsminister Ahmet Davutoglu, som han egenhendig hadde plukket ut, viste seg for uavhengig, tvang Erdogan ham til å gå av som partileder og dermed statsminister i mai i år. Gjennom makta i AKP innsatte president Erdogan, og ikke parlamentet, Binali Yıldırım som ny partileder og dermed også som statsminister. Han regnes som en håndlanger for Erdogan.

Med unntakstilstanden har Erdogan fått innført president-styre for tre måneder, som kan forlenges til seks, skrev en tyrkisk, politisk analytiker nylig. Nå kan han bruke øyeblikket og de rådende stemningene i folket til å skrive ut enda et nyvalg, mens han bruker unntakslover til å undertrykke alle politiske motstandere.

Under kuppet spilte imamene for første gang en viktig politisk rolle i den sekulære republikken. Gjennom Generaldirektoratet for Religiøse Saker, underlagt statsministeren, fikk imamene beskjed om å bruke moskeene til å oppfordre folk til å gå ut i gatene og stanse kupp-makerne. Kveld etter kveld har tilhengere av AKP gått ut i gatene for å kreve «forræderne hengt». Blant dem finnes også pøbler. En firestjerners general ble jult opp på gata bare for å være general. Det er uhørt i Tyrkia og sier noe om hvor dypt de militæres anseelse har sunket. Generaler og admiraler har historisk vært Republikkens kremtopp.

- Hvis dødsstraff foreslås, vil jeg godkjenne det, har Erdogan sagt til folkemassene i gatene.

Det er ikke umulig for AKP å gjeninnføre dødsstraff med støtte fra ultra-nasjonalistene i Nasjonalt Handlingsparti (MHP) i parlamentet.

«Henging kommer snart. EU og NATO kan tenke hva de vil. Henging vil føre til vansker med EU, men dette begrepet finnes i religionen, så folket kan ikke være mer barmhjertige enn Gud. En muslim vil ikke motsette seg det», skrev lederskribenten Abdurrahman Dilipak i avisa Yani Akit 20. juli.

Tyrkia kan tilsidesette deler av Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen under unntakstilstanden, noe Frankrike også har gjort etter terror-angrepene i Paris 13. november i fjor. Tyrkias regjering må bare melde alle tiltak til generalsekretær Thorbjørn Jagland i Europarådet, hvor de vil bli gransket. Men dersom motstandere av Erdogan blir hengende i galger, får Tyrkia vansker med flere enn Europarådet.

AKP forsøker tydeligvis ikke å dempe opphetede unge tilhengere i gatene. Kampropet «Allah er stor!» gjaller. Nå har de inntatt Taksim-torget i Istanbul, som i 2013 var samlingsstedet for en skare av unge som kjempet mot den autoritære Erdogan. Taksim er midtpunktet i den europeiske delen av Istanbul, det er de sekulæres, de europeisertes og i noen grad de rikes del av byen. Nå har folk som aldri var der, brått inntatt torget; de kommer fra fattigere strøk og fra den asiatiske sida av Bosporos-stredet.

Taksim er et «kemalistisk» torg. Mustafa Kemal, kalt «Atatürk», var grunnleggeren av Republikken, som satte et strengt skille mellom religion og stat. AKP er i ferd med å utvanne dette skillet. I partiets rekker er det god tone nå å snakke om å «lukke den kemalistiske parantesen».

Det er bare et tidsspørsmål før Hagia Sofia igjen blir en moské, skriver noen aviser. Det var kristendommens hovedkirke i mer enn 900 år inntil osmanerne gjorde den til moské da de erobret Konstantinopel i 1453. Atatürk gjorde den til museum på 1930-tallet. Noen islamister har i årevis kjempet om å få be der inne.

Ordføreren i Istanbul, Kadir Topbaş, har satt av et område som skal bli gravplass for døde kupp-makere, som han kaller «forrædernes gravplass». Der kan folk komme og forbanne dem, har han forklart et folkemøte. Ingen andre gravplasser vil ha dem heller.

I de store tyrkiske innvandrermiljøene i Tyskland og Sverige oppfordrer AKP til angiveri av Erdogan-motstandere, altså «forrædere».

Det henger en faretruende, trykkende politisk atmosfære over Tyrkia. Den tyske fotballspilleren Mario Gómez, som spiller i klubben Beşiktaş, forlater Tyrkia på grunn av «den politiske tilstanden». Mange andre som har muligheten, gjør det samme.

Et «demokratur» er under oppseiling, tror flere politiske analytikere. Erdogan er tross alt folkevalgt, men med en maktglede som Tyrkia aldri har sett etter Atatürk. Hvor langt han vil eller kan gå vet ingen, heller ikke Erdogan. Hans egen islamsk-konservative bevegelse, med uttrykk i ulike partier som endte opp i AKP, vokste fram som en opposisjon i kjølvannet av det militære kuppet i 1980 og undertrykkelsen som fulgte. Det kan tjene som en advarsel.

Den kemalistiske, sekulære republikken kan ikke så enkelt legges på «forrædernes gravplass» i Istanbul, Den Islamske Republikken Tyrkia kommer ikke til å bli kunngjort med det første, men noe urovekkende for alle tilhengere av demokrati er underveis.