Demoniseringen av Syria

George Bush\' plassering av Syria i «Ondskapens akse», springer ut fra behovet for en syndebukk for alt som går galt i regionen.

FRA FLERE OPPHOLD i Syria, senest i sommer under Israels angrep på Libanon, står det klart for meg hvor meningsløs fremstillingen av Syrias rolle i Midtøsten er. Ved å fremstille et land som «ondt», forviser man det til en posisjon der rasjonalitet ikke lenger kan forklare landets politikk og dermed er det en trussel. Ikke bare er dette en retorikk som umuliggjør en nyttig analyse av situasjonen, men samtidig skaper den en oppfatning om at fred aldri vil være mulig med et land som Syria.Gjennom sin fremstilling av Syria i den pågående konflikten i Midtøsten, plasserer deler av norsk presse landet akkurat der amerikanske myndigheter ønsker det: I «Ondskapens akse». Men Syria er ikke et «ondt» land. Syria støtter ikke Hizbollah, Hamas og Iran på grunn av religion, fordi de er ekstremister eller fordi de ønsker islamistiske regimer i nabolandene. De har heller ikke masseødeleggelsesvåpen fordi de ønsker å bombe i stykker Vestens sivilisasjon. Derimot er regimet i Syria under så stort press både innenfra og utenfra at de posisjonerer seg ved hjelp av de få virkemidlene de ennå har til rådighet.Økonomisk stagnasjon og ustabilitet innad i landet gjør at det syriske regimet står på usikker grunn. Samtidig har USA og Israels fremstilling av landet som en sponsor og frihavn for terrorisme ført til diplomatisk isolasjon både i Midtøsten og internasjonalt. Denne svekkelsen har ført til stadig flere desperate handlinger fra det syriske regimet i et forsøk på å beholde legitimitet innenriks og samtidig ikke bli fullstendig ribbet for forhandlingsstyrke i de pågående konfliktene i Midtøsten.

SENTRALT STÅR KONFLIKTEN om de syriske Golan-høydene som siden Seksdagerskrigen i 1967 har vært under israelsk okkupasjon. Etter Syrias mislykkede forsøk på å gjenerobre dem under krigen i 1973, ble det klart at landets militære styrker aldri ville være i stand til å gjenvinne territoriet med makt. Løsningen ble å flytte konflikten vekk fra egen grense og heller støtte sin fiendes fiender for slik å legge indirekte press på dem. Syrias støtte til Hizbollah er slik en «stedfortreder-krigføring» (war by proxy), samtidig som det er en måte å beholde innflytelse i Libanon på. Det er her ikke snakk om støtte med bakgrunn i religion, men snarere ren politisk interesse. Dette ser vi også i den syriske befolkningen, der Hizbollah nyter enorm popularitet hos så vel shiamuslimer som hos sunnimuslimer og kristne. Hizbollah sees ikke som et religiøst eller islamistisk parti, men som en motstands-bevegelse som forsøker å kjempe arabernes sak i et Midtøsten dominert av regimer som ikke lenger er interessert i annet enn å mæle sin egen kake.

VED Å STØTTE HIZBOLLAH, vinner det syriske regimet viktig støtte i en urolig befolkning. Samtidig sender det et signal til Israel og omverdenen om at Syria fortsatt har innflytelse og ikke kan ignoreres. Derfor har syriske myndigheter heller ikke forsøkt å skjule denne støtten.Syrias allianse med Iran er også politisk basert. Gjennom sin internasjonale isolasjon, har Syria blitt drevet til å samarbeide med de andre isolerte landene i «Ondskapens akse». På tross av hva som sies om en «shia-akse» fra Iran, gjennom Syria, til Libanon, er ikke religion motivasjonen bak Syrias samarbeid med det shia-styrte Iran. Selv om den dominerende alawi-minoriteten regnes som en shiaislamsk sekt, er alawiene milevis fra shiamuslimene når det gjelder kultur og religiøs praksis. Basert på egen erfaring vil jeg påstå at alawiene, sammen med de kristne, er de aller mest skeptiske til sammenblandingen av politikk og religion. Irans popularitet er et resultat av deres støtte til et beleiret Syria.

GEORGE W. BUSH\' PLASSERING av Syria i «Ondskapens akse», springer ut fra behovet for en syndebukk for alt som går galt i regionen. På tross av syrisk deltakelse i frigjøringen av Kuwait i 1991 og et tett etterretningssamarbeid med amerikanske myndigheter i kjølvannet av 11. september, var syrisk motstand mot USAs invasjon av Irak i 2003 en sur pille å svelge for USA. Og da ting gikk virkelig galt i Irak, kunne dette i et amerikansk perspektiv umulig være en konsekvens av USAs egen Irak-politikk. Amerikansk støtte til regimene i Jordan og Saudi-Arabia gjorde kritikk av disse landenes kontroll med Iraks grenser vanskelig. I stedet bygget man opp en fremstilling av Syria som en sponsor og frihavn for terrorisme for å avlede kritikk fra USAs eget ansvar for det som skjedde. På tross av syrisk samarbeid om grensekontroll og at de i følge amerikanske kilder har samarbeidet tett med CIA og FBI mot islamistisk ekstremisme, er dette ikke noe Syria har fått anerkjennelse for offentlig. Følelsen syrerne sitter igjen med i dag er at uansett hva de gjør, vil det aldri være godt nok. Konsekvensen har blitt at syriske myndigheter ikke ser noen som helst grunn til å samarbeide når de ikke får noe igjen for det. Ikke minst gjelder dette krav som vil svekke Syrias egen posisjon.

GJENNOM SIN STØTTE til Hizbollah og kontroll med Libanons grenser, har Syria en nøkkelrolle i en eventuell avvæpning av Hizbollah og en stabilisering av Libanon. Samtidig insisterer både Israel og USA på at landet «må slutte å være en sponsor for terrorisme» før de ønsker å gå i dialog om Syrias krav. Hvorfor skulle Syria ha et ønske om å hjelpe til med å avvæpne Hizbollah og dermed svekke sin egen posisjon uten å få garantier om at de amerikanske sanksjonene mot landet vil opphøre eller at de vil få tilbake Golan-høydene? Libya forandret eksempelvis ikke sin politikk før de fikk garantier om anerkjennelse og økonomisk støtte.

DEN ENESTE LØSNINGEN jeg kan se, er å skape dialog der alle Israels naboland er inkludert. En varig fredsløsning basert på land for fred vil frata Hizbollah dens viktigste eksistensgrunnlag som en motstandsbevegelse for frigjøring av libanesisk territorium. I tillegg vil en fredsavtale marginalisere Iran og svekke deres innflytelse over Hizbollah og føre til at ekstreme palestinske grupper utvises fra Syria. Motstandere av denne strategien vil si at alle arabiske land egentlig ønsker å utslette staten Israel og kaste dens jødiske befolkning på havet. Men selv om det utvilsomt finnes mange i Midtøsten som mener dette, er min erfaring likevel at arabere flest er pragmatikere som for lengst har forstått at Israel har kommet for å bli, selv om de skulle ønske at historien hadde vært annerledes.Helt på tampen av sin presidentperiode klarte Bill Clinton nesten å forhandle frem en fredsavtale basert på «Golan for fred» mellom Ehud Barak og Hafiz al-Asad. På bakgrunn av disse forhandlingene uttalte Syrias nåværende president Bashar al-Asad i 2003 at 80 prosent av uenighetene med Israel allerede er løst. I dagens situasjon, med trusselen om en ny og farlig eskalering av konflikten, er det på tide å ta alle parter på alvor. Demoniseringen av Syria har så langt kun skapt mer konflikt og mer ekstremisme.