Demonisk uoriginal

«Paranormal Activity 2» er stillestående, forutsigbar og irriterende pretensiøs.

FILM: «Paranormal Activity» skulle vise seg å bli en skummelt suksessfull debutfilm. Regissør og manusforfatter Oren Peli var en målbevisst kar, han brukte ett år på å ominnrede sitt eget hus, hadde «et par hundre» skuespillere på audition før Katie Featherston og Micah Sloat fikk rollene (og 500 dollar hver) og spilte inn filmen på sju dager. Det er ikke vanskelig å se at filmen kostet skarve 15.000 dollar å lage, men relativt uforståelig at den snart har spilt inn 200 millioner dollar. Jeg tror muligens overnaturlige krefter står bak.

Klisjéfylt  
«Paranormal Activity 2» er en prequel, der handlingen finner sted i et annet hjemsøkt hus, tilhørende Katies søster Kristi. Som man vil huske fra «PA1», var de to søstrene plaget av ytre demoner i barndommen. Kristi bor nå sammen med Daniel, hans tenåringsdatter Ali og nyfødte Hunter. En dag, helt i starten av filmen, kommer de hjem til endevendt hus, men ingenting er stjålet.  

Hushjelpen, derimot, merker at noe er galt og jager ut demonen. Hun er latino, serru, og da har man peiling på voodoo og santería og slikt. Eventuelt skjønner demonen spansk, men det krasjer med den andre klisjeen, som sier at bikkja også skal være demonsensitiv. Og muligens ungen. Det mangler bare en klarsynt fyllik.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke for hedninger
Skrekkfilmer som denne er en trossak. Hvis du ikke er sterk i demontrua, blir du bare sittende der og se handlingen flytte fra overvåkingskamera til håndholdt kamera. Du får frysninger av lydeffektene, på samme måte som når noen sier bø!, men du føler deg som en åndsfattig hedning.

Jeg skjønner meg ikke på disse «PA»-demonene. De er onde, men gjør aldri kort prosess. Først skal de riste på taklampa, smelle med dørene og rive ned kasseroller. Spøkelser, får vi vite, er menneskelige. Demoner, derimot, er ... noe annet. Og de er slemme. Likevel er de opptatt av å tilpasse seg en menneskelig dramaturgi, der de blir gradvis mer mannevonde. Hadde jeg vært demon, ville jeg slått meg mer løs.  

Eksorsisten  
Jeg har sans for skuespillerne. Som i eneren er dialogen improvisert fram, den er naturlig, overfladisk og tidvis smart. Men verken Katie eller Micahs karriere skjøt fart etter «PA1», så de har muligens et begrenset register å spille på, i likhet med filmene.  

Den første filmen var i det minste original i uttrykket. To-ern er kjedelig og irriterende pretensiøs i  trua på hvor nifst og sant alt blir når det er filmet på amatørvis. Jeg skal ikke røpe slutten, bare nevne at «Eksorsisten» er en inspirasjonskilde også denne gangen.