Dempet drama

Av og til kan et avbrekk fra eget liv være livsnødvendig.

BOK: En av skikkelsene i Helle Helles nye bok kommenterer romanene som hovedpersonen skriver. Han finner dem interessante: «Alle de følelsene, sa han, som ikke er der». Sitatet er en presis beskrivelse også av Helles eget forfatterskap. Hun holder hele tida igjen, demper og hverdagsliggjør, både språket og handlingen. Likevel etterlater hun ingen tvil: Det står om avgjørende følelser for romanpersonene.

Hverdagsrealisme

En kvinne ankommer et lite sted ved kysten. Hun er der av uklare grunner. To fastboende tar henne med hjem. Kvinnen, Bente, blir en del av det unge paret John og Puttes liv. De drikker kaffe, sover, mater hundene. Bente stifter også bekjentskap med naboen Elly og Puttes bror, Ibber.

Det hele er dagligdags til bristepunktet. Men Bente har det åpenbart ikke bra. I stilistisk elegante drypp faller setningene om livet hennes før hun dro. Ikke et ondt ord om mannen hun forlot, Bjørnvig, bare inneklemte, foruroligende setninger. Som når Bente gjenkaller en sommerscene der hun kysser saltvannet av Bjørnvigs kropp, og avslutter: «jeg stumpet røyken i sanden rett ved hånda hans». På et øyeblikk slår idyllen over i noe urovekkende.

Å forsvinne

Seinere serveres flere brikker av Bentes liv. Årsakene til at hun reiste kommer til syne. Hun er forfatter, men greide ikke skrive. Hun var deprimert. Følelsesmessig lammet. Hun trengte å forsvinne. Tidligere kunne Bente forsvinne når hun skrev, nå må hun ta bussen vekk.

Helle utvider dette forsvinningsmotivet for å skape uro i romanen. En verdifull pyntenisse, en lottokupong, hundene og litt sannhet forsvinner. Småting begynner å skurre. Leseren får en fornemmelse av kommende katastrofe, men dramatikken i romanen blir aldri annet enn dempet rumling.

Kommunikasjonssvikt

Både plutselig urovekkende setninger og understatement-humor er karakteristisk for stilen. Bente tenker tilbake på livet med Bjørnevig. Han har kommet hjem med en ny, uoppsprettet diktsamling til Bente: «han satt ved stuebordet og sprettet den opp, så jeg skulle slippe å tenke på dét, jeg har jo så mye annet for tida».

Sitatet viser på komisk vis hvordan forståelsen mellom samboerne er skral. Bjørnvig aner ikke hvordan Bente har det: Litt hjelp med oppspretting hjelper neppe på depresjon. Samtidig illustrerer sitatet hvordan Helle sjelden sier ting direkte. Hun lar i stor grad historien fortelles gjennom de litterære grepene hun anvender.

Prisvinner?

Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris fordi den er god. Men den er også spesiell, fordi Helle kommenterer eget forfatterskap gjennom Bentes bøker.

Felles for de to kvinnenes romaner er ikke bare alle følelsene som tilsynelatende ikke er der, slik sitatet innledningsvis pekte på. Det hevdes også at Bentes romaner er dagligdagse, de handler om vanlige folk (som drikker kaffe og tar en middagslur) og om «det jeg-svake mennesket».

Ikke helt ulikt Helles romaner. Hennes personer er ikke riktig sikre på noe, mens omgivelsene er beskrevet med en slags hyperrealisme. Helle er en varm betrakter av menneskers liv og en stilist som imponerer.