HYGGELIG: Det er allerede fem år siden Paul McCartney fylte 64 (han blir 70 i juli). Med repertoaret på den nye plata er han godt forberedt hvis han blri bedt om å synge litt til kaffekosen på eldrehjemmet. Foto:Lars Eivind Bones/Dagbladet
HYGGELIG: Det er allerede fem år siden Paul McCartney fylte 64 (han blir 70 i juli). Med repertoaret på den nye plata er han godt forberedt hvis han blri bedt om å synge litt til kaffekosen på eldrehjemmet. Foto:Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Dempet McCartney med musikk han alltid har likt

Hygger seg gjennom den amerikanske sangkatalogen.

ANMELDELSE: I 1961, mens The Beatles ennå var backingbandet til sangeren Tony Sheridan, framførte de standardlåter som «My Bonnie», «Ain't She Sweet», «You Are My Sunshine» og «Swanee River».

Denne typen sanger var en del av utdannelsen for gutta fra Liverpool, ja for de fleste i den generasjonen. På «With the Beatles» (1963) synger Paul McCartney sangen «Till There Was You» fra Broadway-musikalen «The Music Man» i en meget vakker versjon.

Romantikere
På den andre siden var Beatles påvirket av 50-talls rockere som Elvis Presley, Buddy Holly og Chuck Berry. Grovt sett kan man kanskje si at mange av Paul McCartneys sanger (selvsagt med en rekke unntak) røper innflytelsen fra den melodiøse evergreentradisjonen, mens John Lennon på sin side var mer kompromissløst rockinfluert. Da han valgte å spille inn ei skive med coverlåter, het den «Rock'n'roll» (1975) og besto av et moderne repertoar.

Selv om begge på hvert sitt vis var romantikere, er nok McCartney av et mer sentimentalt kaliber. Når han nå har spilt inn et helt album fra «den store amerikanske sangboka», ville det være feil å si at han går i fotsporene til sin landsmann Rod Stewart, som har fire slike album på samvittigheten. Jeg våger påstanden at denne stilen er mer naturlig for McCartney enn for Stewart, og at plata derfor virker mindre spekulativ, både musikalsk og økonomisk.

Svarttrosten
Beatles-veteranen har valgt et repertoar som bringer til dels skjulte perler fram i lyset, for eksempel «We Three (My Echo, My Shadow and Me)», «Ac-Cent-Tchu-Ate the Positive», «My Very Good Friend the Milkman» og «The Inch Worm». Mer kjente er tittellåta «I'm Gonna Sit Right Down And Write Myself A Letter» (fabelaktig hit med Fats Waller), med den pubertetsaktig spøkefulle verselinja som har gitt CD-en tittel, og «Bye Bye Blackbird», som minner oss om at også Paul McCartney har diktet en sang om svarttrosten.

McCarney synger fint og dempet på denne plata, han presterer vokal steppedans uten for mange og kompliserte trinn, mot en bakgrunn av lekker bass, melodiøs, akustisk gitar, velvalgte pianoakkorder og vispende trommerytmer.

Vis mer

Diana Krall er med og den gamle Beatles-kameraten Eric Clapton spiller på «My Valentine», en av to nyskrevne McCartney-sanger. Stevie Wonder spiller munnspill på den andre, «Only Our Hearts». Begge faller naturlig inn i stilen.

Dette er ikke ei plate som bryter ny mark, men som snarere får en musikalsk innflytelse hos Paul McCartney til å falle trygt på plass.

Kisses On The Bottom

Paul McCartney

4 1 6
Plateselskap:

Hear Music/Universal

Se alle anmeldelser