Den adelige arven

Det tredje rikets misgjerninger ligger av art og omfang langt utenfor det alminnelige menneskes forestillingsevne.

Den som vil forsøke å bruke sin forstand for å finne ut hvordan det kunne skje, støter ganske fort på et formidabelt tankekors. Nemlig det at det ikke var gatens pøbel, men den tyske elite som var arkitektene bak uhyrlighetene. Det var presumptivt kultiverte mennesker med topputdannelse fra universiteter og høyskoler. Ofte doktorgradstunge akademikere, ikke sjelden av adelig herkomst.

Det tyske militære rettsvesen ble avskaffet etter den første verdenskrig, og inngikk derfor ikke i Weimarrepublikkens forfatning. Etter maktovertakelsen i 1933 gjeninnførte Hitler det militære rettsvesen. Derved vant han i stor grad den tyske offisersstand for de nasjonalsosialistiske ideer.

Das Reichskriegsgericht, som ble opprettet i 1936, var den høyeste militære domstol i Hitler-Tyskland. Dens historie er lite kjent. Først i 1990, da omveltningene skjedde i Øst-Europa, ble østblokklandenes arkiver åpnet. Militærjuristene hadde skjult sine spor så godt at all dokumentasjon synes å ha gått tapt. Men fra arkivene dukket det opp materiale som tegnet profilen av et av naziregimets viktigste forfølgelsesapparater. De østlige hemmelige tjenester og tidligere ansvarlige instanser i Forbundsrepublikken hadde fortiet sannheten om dette viktige redskap i Adolf Hitlers hender. Som i offiserskorpset, var den tyske adelsstand også representert i Rikskrigsrettens dommerkollegium.

Rikskrigsrettens historie omfatter bl.a. behandlingen av de tyske religiøse militærnekterne og tyske motstandsorganisasjoner som Rote Kapelle. Den omfatter også behandlingen av tusenvis av motstandsfolk fra alle tyskbesatte områder i Europa. Hvor mange menneskeliv Rikskrigsrettens medlemmer har på samvittigheten er det neppe noen som vet. Imidlertid kan det dokumenteres over 1200 fullbyrdete dødsdommer. Dette er med stor sannsynlighet et beskjedent antall av samtlige mord denne instansen begikk. Rikskrigsretten holdt frem til 1943 til i den monumentale bygningen i Witzlebenstrasse i Berlin. Den flyttet i 1943 til Torgau an der Elbe for å slippe unna de harde bombeangrepene på Berlin. De skjenselsgjerninger som Rikskrigsretten gjorde seg skyldig i i Wehrmachts-fengslene Brückenkopf og Fort Zinna, begge i Torgau an der Elbe, rangerer på lik linje med de mest grusomme ugjerninger som kan dokumenteres om naziregimets forbrytelser mot menneskeheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant de tusenvis av europeiske motstandsfolk som fikk føling med denne instansen, var det også nordmenn.

I 1990 fant jeg i det tsjekkoslovakiske militærarkivet den eneste komplette rikskrigsrettsdom over norske statsborgere som til da var funnet.

Dommen omfatter 34 nordmenn som var de første norske fanger som ble sendt til Tyskland som såkalte NN-fanger. Dommen falt den 6.6.1942 i Rikskrigsrettens forhandlingssal nr. 210, i Witzlebenstrasse i Berlin. 14 ble dømt til døden og 20 fikk årelange fengsels- og tukthusstraffer. Dommens siste setning lyder: «Det er sett bort fra idømmelse av tilleggsstraffer fordi de tiltalte ikke har handlet ut fra nedrige grunner.» For de dødsdømtes vedkommende medførte det at de slapp å skulle drepes ved halshugging, som var vanlig ved siden av hengning. Utover det er det umulig å forstå at de kunne ha fått en verre straff og behandling enn den de fikk.

Rikskrigsretten var ifølge instruks ikke bare ansvarlig for domfellingen. Den var også direkte ansvarlig for henrettelsene og for behandlingen av de fengsels- og tukthusdømte under hele fangenskapet.

I nøyaktig fire måneder satt de dødsdømte etter at dommen var falt, uten klær, og lenket til dødscellene i torturanstaltene i Lehrterstrasse og Tegel i Berlin. Tidlig om morgenen 6.10.1942 ble de stuet inn i fangetransportbilen som kjørte dem og parkerte direkte ved standplassen på Jungfernheide skytefelt, ikke langt fra die Meckeritzbrücke i bydelen Tegel. En etter en ble de hentet ut fra bilen og plaffet ned, bakbundet til en stolpe, foran kulefanget. De øvrige 20 ble sendt til Fuhlsbüttel tukthus i Hamburg. Derfra ble tre sendt via Tegel fengsel til gestapofengsler og dødsleirer i protektoratet Böhmen og Mähren, der de ble pint til døde av sult og sykdom i krigens aller siste dager. 17 ble sendt over Alexanderplatz i Berlin til torturanstalten Sonnenburg i Polen. De unngikk mirakuløst å bli myrdet da samtlige fanger i anstalten ble myrdet av tyskerne like før sovjethæren nådde frem. De ble slept gjennom en rekke konsentrasjonsleirer og som ved et under kom 12 av de 34 hjem til Norge i 1945, merket for livet av årelang mishandling.

Rikskrigsrettens dom av 6.6.1942 legaliserte de mord og den tortur som de 34 ble utsatt for. Som vanlig i Det tredje riket holdt de ansvarlige seg i bakgrunnen. De overlot «det skitne håndverket» til sine undersåtter. Felles for dem alle var at de aldri noensinne ble stilt til ansvar for sine forbrytelser. De fikk beholde sine sosiale posisjoner, sitt gods og sitt gull, og fremfor alt sine prangende titler. Rikskrigsrettens medlemmer var Adolf Hitlers anstendige mordere! Under domsdokumentet signerte fire av de ansvarlige, mens det for den femte står anført: «Zugleich für den beurlaubten Oberst Graf von Pfeil» (samtidig for den permitterte Oberst Graf von Pfeil). Hans fulle navn var: Friedrich Albrecht Waldemar Arthur Graf von Pfeil und Klein-Ellguth.

* Den 6.6.1998, på dagen 56 år etter domsavsigelsen i Berlin, var den europeiske adel samlet på Graasten slott i Danmark for å feire giftermålet mellom prinsesse Alexandra av Berleburg og Graf Jefferson-Friedrich von Pfeil und Klein-Ellguth. I noen tilfeller, som i dette, må den adelige arv være atskillig tyngre å bære enn den gloriøse tittel Graf von Pfeil und Klein-Ellguth.

vignett