Den allmenne etikk

Etikk er i vinden for tida, og søken etter verdier er blant nittiåras mest tidstypiske mentalitetstrekk. Noen snakker om en ektefølt, såkalt «etisk vending» i samfunnet - mens andre ser klare trekk av mote og jippo.

Begge standpunkter har nok noe for seg, men behøver neppe å utelukke hverandre av den grunn. Professor i filosofi, Knut Erik Tran- øy, velger å vektlegge det han kaller «det åpne sinn», og mulighetene som ligger i vår iboende moral.

For det som styrer vår etiske utvikling, er ikke først og fremst moralfilosofiens voktere. Det er tvert imot vår allmennmenneskelige moral som er det avgjørende, mener Tran-øy. Med andre ord den felles grunn som ligger under alt menneskelig, og som Tranøy omtaler som «de bio-moralske verdier». Uansett tid, sted og kultur finnes det altså et felles moralsk utgangspunkt, hvis legitimitet er uavhengig av varierende samfunnsforhold. Ikke minst er språket med på å innpode slike moralske forutsetninger i oss allerede fra barndommen av, understrekes det i «Det åpne sinn».

Tranøy formulerer sitt utgangspunkt på denne måten: «Mot den bakgrunn jeg nå har skissert, er svaret på spørsmålet 'Hvorfor være moralsk?' ganske enkelt: Det kan vi ikke unngå å være.»

Udogmatisk

I henhold til denne tankegangen er mennesket prisgitt moralens rammer, hva enten vi vil eller ikke. Det er således, med Tranøys ord «...en uavviselig sannhet at både moralen og språket er på plass og i funksjon før vi er det». Og ganske riktig, hinsides godt og ondt kommer bare de færreste av oss. På den annen side børTranøys påstander neppe betraktes som noen absolutt innsikt i moralens vesen, men mer som en udogmatisk og konstruktiv vinkling. Åpenheten er nettopp selve poenget her, uavhengig av eventuelle motforestillinger mot Tranøys prosjekt for øvrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enkelte vil vel for eksempel kunne hevde at menneskehetens blodige historie ikke akkurat oser av etikk, og at allmennmoralens tilstedeværelse synes mer enn tvilsom. Det viktigste her blir imidlertid hva man ønsker å vektlegge, i forhold til moralens potensielle kraft. Vil man utelukkende se splid, hat og krig - eller ønsker man å betrakte mennesket som et sosialt vesen, med ressurser for samarbeid og kjærlighet? Velg selv. Tranøy framhever moralens muligheter, uten dermed å postulere for mye. «Konklusjoner i egentlig forstand er det neppe mange av i denne boken, men kanskje desto flere utfordringer,» som han sier det.

Til nytte

Dessuten går han i rette med sin egen profesjon, og hevder at moralfilosofene har fjernet seg for mye fra samfunnet. Moralfilosofene deltar for lite, skal vi tro forfatteren, og kan således ikke vente å bli betraktet som viktige moralske premissleverandører. Dette ser moralfilosofen Tranøy naturlig nok som en uheldig utvikling, i en tid da interessen for hans eget fagområde er sterkt økende.

«Verken moral eller etikk er i dag forbeholdt akademiske eksperter. Alminnelige mennesker i dag bør , i moralsk forstand, gjøre seg opp sin egen mening om moralske spørsmål, og ganske særlig om spørsmål som angår dem personlig. Moralfilosofien må selvsagt fastholde sin tradisjonelle ambisjon om å være til nytte for andre enn moralfilosofer,» slik han sier i boka.

Ingen konklusjoner

Tranøys prosjekt er sympatisk først og fremst i kraft av sin åpenhet, og ved sin vektlegging av menneskets muligheter. Dette forsterkes ved at forfatteren setter ord på sine tanker i en jevn og tenksom form, slik at boka føles åpen i nesten fysisk forstand. En helt usedvanlig vellykket omslagsillus-trasjon forsterker dessuten dette preget, ved hjelp av enkle, organiske former i rolig bevegelse. Her finnes heller ingen klart definert avslutning, boka rundes av under kapittel-overskriften «I stedet for konklusjoner», og leseren står fritt til å trekke sine egne slutninger. Dette betyr likevel det samme som at Tranøys åpenhet er ufeilbarlig eller absolutt. I sistnevnte sitat er for eksempel oppfordringen til «alminnelige mennesker» om å gjøre seg opp en mening om moralske spørsmål som angår dem personlig, i beste fall overtydelig og unødvendig. Tranøys moralfilosofiske stemme er således ikke alltid like frisk som hans menneskelige røst, og heller ikke alltid like engasjerende. Ikke slik å forstå at en bok som denne behøver å være direkte besettende på noe vis. Poenget er heller at et alvorlig prosjekt som dette krever et visst smittende engasjement for å nå ut og fram til leseren.

Nøktern

Tranøy er i beste forstand en nøktern skribent, i tråd med sin filosofiske bakgrunn. Imidlertid er han jo også en forkjemper for moralen, en slags etikkens ridder i en fragmentert verden. Dette siste kommer dessverre mindre tydelig til syne. Tranøy skriver følgende i forbindelse med faren ved de «lukkede» sinn: «Det er to onder vi bør se opp for: at for mange er enige om for meget, og at for mange er uenige om så meget at enhver konsensusdannelse blir umulig».

Sant nok, bortsett fra atTranøy unnlater å nevne en tredje mulighet - at for mange er uinteresserte i for mye. Likegyldighet kan som kjent være minst like uheldig som uenighet, og kan avhjelpes blant annet ved smittende engasjement. Selve Tranøys prosjekt peker i en slik retning, samtidig som selve stemmen nok appellerer mest til dem som er enige med ham fra før av. Dette burde til gjengjeld være mange. Viktigst er likevel åpenheten, og vektleggingen av moral og etikk som allmenne og på samme tid individuelle anliggender. Knut Erik Tranøy minner om menneskenes felles moralske ansvar, men også om deres grenseløse potesiale. Det står det respekt av. For øvrig står man fritt til å lytte til ham.