SMALE FERDIGHETER: Som elevombud har jeg kunnet observere hvordan stadig sterkere trykk på de smale ferdighetene presser ut de komplekse, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud / SCANPIX
SMALE FERDIGHETER: Som elevombud har jeg kunnet observere hvordan stadig sterkere trykk på de smale ferdighetene presser ut de komplekse, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lise Åserud / SCANPIXVis mer

Den altfor smale sti

Lærerens sunne skjønn erstattes av den gnagende tanken på de nasjonale prøvene.

Skolen er underlagt et sammensurium av styringssystemer. Lovverk, fagtradisjon og statlige rundskriv konkurrerer med lokale budsjetter og resultatmål. I hverdagen skal dette omsettes til konkrete tiltak i klasserommet. Den prosessen likner mye på hvordan det foregår i andre arbeidsplasser. Derfor er det mye å lære av funnene fra litteraturen om styringssystemer: Styringssystemene påvirker prosessene, og det som påvirker mest er det som er mest målbart.

Årsaken er ganske enkel. Alle ønsker å gjøre det bra. Alle ønsker anerkjennelse, og det som følger med av karrieremuligheter, lønnsøkninger og ros. Og alle frykter å gjøre det dårlig på en måte som er synlig for andre. Men mens det er forferdelig vanskelig å få harde fakta om hvor flink man er på å nå sammensatte, overordna mål, er det veldig mye enklere å få gode fakta når vi kan sette et enkelt tall på det.

I Oslo krever byrådet krever konkrete forbedringer i gjennomsnittskarakterer på nasjonale prøver. Det brytes ned til et mål for hver skole. Seinere et mål for hver klasse. I tråd med intensjonene følger lærerne og skolelederne lojalt opp. Slik får det målbare og enkle får derfor forkjørsrett foran det komplekse og kompliserte.

Magnus Marsdal presenterer noen av de mest provoserende konsekvensene av dette i boka «Kunnskapsbløffen». Ettersom lesing måles, nedprioriteres skriving. Siden elever med spesialundervisning ikke kan dra skolen opp på prøvene, flyttes spesialundervisningsressursene til resten av klassen. Samfunnsfag erstattes av å gjennomføre nasjonale prøver ni ganger for å øve seg i løpet av året. Og jevnt over erstattes lærerens sunne skjønn av den gnagende tanken på prøven. 65 prosent av lærerne mener nasjonale prøver i for stor grad styrer prioriteringene deres, viser en undersøkelse Utdanningsforbundet har gjennomført.

Problemet er altså ikke at testsystemene bidrar til å presse skolene til å lære elevene mer, men det motsatte: De gir insentiver til skolene for å redusere læringstrykket på alt annet enn det som måles. Det gir rett og slett ikke mening, pedagogisk sett, at elevene skal gjennomføre ni testkjøringer av nasjonale prøver i løpet av et skoleår, slik de må i et helt skoleområde i Oslo. Det tar tvert imot bort læringstid fra elevene.

Byråd Torger Ødegaard mener at juks og manipulering er sjeldenheter. Det er sikkert sant. Men problemet stopper ikke ved disse «utvekstene». Forflating av resultatmål er et problem som påvirker alle skoler og alle skoleklasser. Som elevombud har jeg kunnet observere hvordan stadig sterkere trykk på de smale ferdighetene presser ut de komplekse. Et eksempel er at færre elever engasjerer seg i skoledemokrati og elevrådsarbeid.

Min erfaring fra å ha jevnlig kontakt med mange i toppledelsen av Oslo-skolen, er at de ikke har ønsket seg disse resultatene. De er troverdig opptatt av at skolen skal bli bedre, også på de komplekse målene, og de tror på at de kan presse den til å yte litt bedre ved å teste mer og kreve mer. Vi står derfor foran et paradoks: Ingen av aktørene i systemet har ønsket seg effektene det medfører.

Likevel, politikerne burde jo vite hvor slitsomt og meningsløst det føles å alltid jobbe etter kortsiktig måloppnåelse på terningkast og meningsmålinger. De har personlig erfaring med hva det innebærer at mediene og aktører utenfra får sette dagsorden. Og de vet hva det betyr at man aldri får ros for de solid gjennomførte, trauste oppgavene som å drive med oppussing eller forebygging, sammenliknet med den stående applausen man får for nybygg og å redde borgere fra byråkratiet.

Selvsagt skal vi ha målinger, innsyn og klare krav til utvikling i skolen. Det er ingen som ønsker seg tilbake til 1970-tallet. Men hvis vi kan være enig i at en planløs og kravløs skole uten faglige ambisjoner er én grøft å gå i, er det ganske tydelig at overdrevent testfokus er en annen. Stien til topps på rankingene blir så altfor smal, og bidrar til at altfor mye av det gode arbeidet og læringen skyves ut i skyggen.

Lærerne og elevene må tas på alvor, og tas med i utformingen av systemer som kan støtte opp under de komplekse og viktige prosessene som foregår i skolen, i stedet for å redusere dem ned til forenklede testfabrikater.