ULIKHET: Den amerikanske stjerneøkonomen Raj Chetty besøkte Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo på mandag og ga oss gode råd om hvordan vi kan stimulere til sosial mobilitet. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
ULIKHET: Den amerikanske stjerneøkonomen Raj Chetty besøkte Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo på mandag og ga oss gode råd om hvordan vi kan stimulere til sosial mobilitet. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Den amerikanske drømmen lever i Norge, men vil det vare?

Det å investere i framtida krever at en ikke alltid velger de billigste løsningene her og nå. 

Kommentar

Selv om jeg plasserer meg selv på venstresida, blir jeg ofte oppgitt over hvor enkelt mange av mine meningsfeller gjør det for seg.

Ofte påpekes det at forskjellene i levealder mellom øst og vest er på 12 år. For det første er det ikke korrekt. Men for det andre virker det som en antyder at det er det å bo på østkanten som dreper deg. Det er jo helt absurd. Du lever vel ikke lenger om du flytter den samme slitne røykeren til vestkanten? Eller gjør du det?

I går var stjerne-økonomen Raj Chetty på besøk i Oslo, i regi av Universitetet i Oslo og Tankesmien Agenda. Her presenterte han flere av sine banebrytende studier på ulikhet og sosial mobilitet.

En av de mest oppsiktsvekkende konklusjonene fra hans arbeider, er at de med lave inntekter har en høyere forventet levealder om de bor i et, i bred forstand, rikere område. Det gjelder særskilt i oppveksten. Barn fra familier med få ressurser som vokser opp i områder med mange ressurssterke familier, får i voksenlivet høyere inntekt, tar mer utdanning og færre blir gravid i tenåra (se pdf. Det samme viser norsk forskning.

Det gjelder ikke bare de som blir født inn i rikere områder. Ved å følge flyttemønstre har Chetty påvist at det å flytte fra et fattig til et rikt område, øker mulighetene dine i livet (se pdf).

Men det må skje tidlig, og jo tidligere jo bedre. Gevinsten ved til et ressurssterkt område som niåring (de har ikke informasjon om tidligere flyttinger), er litt over halvparten så bra som å vokse opp i det område, men da også femti prosent bedre enn å forbli i området man flytter fra. For hvert år som går reduseres gevinsten ved å flytte noe, men det er likevel en fordel å flytte inntil man blir 22 år.

Chettys beregninger.
Chettys beregninger. Vis mer

Det forteller oss flere ting. Vi blir formet positivt og negativt av område vi vokser opp i, og det skjer helt til vi blir voksne. Og det å flytte til et solid arbeidsmarked, hjelper ikke stort om du ikke allerede er blitt formet av det gode område. Er du først merket av oppveksten din, sitter den i resten av livet.

Vi vet fortsatt ikke med sikkerhet på hvilken måte nabolag påvirker deg. Trolig investeres det mer i f.eks. skole og andre tilbud som øker barnas humankapital (dvs. ferdigheter som kan omsettes i høyere inntekt og et bedre liv) i områder hvor foreldrene er ressurssterke.

Kanskje er de flinkere til å påvirke lokalpolitikerne, eller så tiltrekker slike områder seg bedre lærere. Og det er viktig. En god lærer har en betydelig positiv virkning på elevene, viser en en annen av Chettys mer berømte studier. Elvene som får en virkelig god lærer gjør det betraktelig bedre på skolen, flere går videre til å ta høyere utdanning og de får høyere inntekt.

Chettys analyser, vist fram her: http://educationnext.org/great-teaching/
Chettys analyser, vist fram her: http://educationnext.org/great-teaching/ Vis mer

Det er også grunn til å tro at flinke elever trekker opp mindre flinke elever både gjennom direkte hjelp og ved å fungere som rollemodeller. Det samme antyder forskningen som ser på hvordan trygdebruk smitter. Mennesker i ellers like livssituasjoner kan ta radikalt ulike valg, avhengig av hva vi tenker at mennesker som oss bør gjøre i en slik situasjon. Gode nabolag skaper gode normer, dårlige nabolag skaper dårlige.

Nabolagseffekten skyldes nok også forhold ved sivilsamfunnet. Et godt og oppbyggende sivilsamfunn skaper ikke seg selv. Fotballaget, korpset og speideren, trenger foreldre som engasjerer, kjører, planlegger turer og stiller opp på dugnad. I et godt nabolag, kan barn som ikke har foreldre som vil eller kan engasjere seg, likevel bli med på fotballaget og i korpset.

Så hvilke lærdommer kan vi trekke av dette?

For det første er det viktig å anerkjenne at vi gjør mye riktig her til lands. Den sosiale mobiliteten er dobbelt så stor her til lands, som i USA, beregnet som muligheten de som fødes inn i den 20 prosenten med lavest inntekt har til å havne blant de med 20 prosent høyest inntekt.

Det skyldes nok både gode oppvekstforhold for unga, sjenerøse velferdsordninger som forhindrer barnefattigdom og gratis eller subsidierte velferdstilbud, som barnehage, fritidsordning og skole. Det hjelper også at forskjellene er mindre, noe som gjør det enklere å klatre til topps. Kanskje spiller den relativt lave ulikheten her til lands en betydelig rolle, noe figuren under antyder.

Men alt er ikke fryd og gammen. Også her hjemme øker ulikhetene, stadig flere lever med lav inntekt over tid, formue er svært ujevnt fordelt og i hovedstaden øker segregeringen.

Hentet fra Miles Coraks studie: http://ftp.iza.org/dp7520.pdf
Hentet fra Miles Coraks studie: http://ftp.iza.org/dp7520.pdf Vis mer

I lang tid har vi vært prisgitt noen positive spiraler her til lands. Vi har en sammenpresset lønnsstruktur, først og fremst takket være sentraliserte lønnsforhandlinger mellom sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Det gjør at vi alle er i samme båt, noe som styrker støtten til sjenerøse velferdsordninger finansiert av høye skatter. Det igjen reduserer ulikhetene siden de med høye inntekter skatter mer for å få tilgang på de samme tjenestene som de med lavere inntekter får.

Og siden alle mottar de samme tjenestene, får de med lavere inntekter tilgang på høykvalitetstjenester til seg og sine barn som de ellers ikke ville fått.

Et heldig biprodukt av det er at vi som samfunn investerer i alle barna, noe som igjen reduserer ulikhetene siden flere kan bidra i det høyproduktive arbeidsmarkedet. Vi har dermed et system som bygger en stor middelklasse, én av flere ingredienser Chetty finner at styrker den sosiale mobiliteten.

Men vi har også noen faretruende negative spiraler. Forskere ved Universitetet i Oslo finner at segregeringen i skolen øker i den allerede delte hovedstaden. Det skyldes ikke fritt skolevalg, men at foreldre flytter i et boligmarked som viser faretruende tendenser. Siden boligmarkedet forsterker allerede eksisterende forskjeller vil segregeringen i byen trolig bare øke. Segregering, viser Chetty, er et hinder for sosial mobilitet.

Skal vi få bukt med denne segregeringen må vi føre en boligpolitikk som sikrer en mangfoldig boligstruktur, og som ikke driver opp boligprisene. Det er også helt nødvendig at vi ikke sparer oss til fant. Det er fristende for blakke kommunepolitikere å kjøpe opp de billigste tomtene for å huse sosialboliger eller asylmottak. Men det forsterker også segregeringen, siden de billigste tomtene finnes i områder med høy andel innvandrere og folk med lave inntekter.

Segregeringen i boligmarkedet skaper et problem for ideen om fellesskolen. Vi liker å skryte av den norske fellesskolen og allerede er Chettys forskning blitt brukt til å hylle den. Det gjorde økonomiprofessor Halvor Mehlum i debatten etter Chettys foredrag i Universitetets aula, og det er det eneste tiltaket Dagsavisens Hege Ulstein mener er åpenbart nok til å trekke fram i hennes kommentar.

Men når boområder er så segregerte som de er flere steder i dag, kan fellesskolen snarere segmentere enn å forindre forskjeller. Det er verdt å merke seg at Chetty snarere foreslår offentlig finansierte, men privat drevne friskoler, i områder der ressursene i den offentlige skolen er dårligere. Når bosetningsmønstrene skaper skiller basert på inntekt, formue og etnisitet, kan et større mangfold av skoler og et friere skolevalg redusere, snarere enn å forsterke segregeringen.

En annen faretruende utvikling, er forsøk på å stimulere til arbeidsinnsats ved å kutte i støtten til fattige barnefamilier. Det er fristende å la arbeidslinja regjerere og kutte i ytelser som barnetrygden. Men det vil også øke antallet barn som vokser opp i relativ fattigdom og med foreldre som har mindre kapasitet til å følge dem opp, noe som på flere vis støter dem ut av aktiviteter som på lang sikt vil gjøre dem godt.

Det å investere i framtida krever at en ikke alltid velger de billigste løsningene her og nå. Det å legge til rette for at mennesker med forskjellig bakgrunn bor samme sted, går i gode skoler og kan delta på de samme aktivitetene, vil koste. Men det å la være koster så mye mer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook