Den amerikanske drømmen?

Rise Against har ikke mistet sitt politiske engasjement, men musikken sitter ikke helt denne gangen.

ALBUM: Chicago-punkerne Rise Against har gjort en aldri så liten kometkarriere i hjemlandet, med forrige plate «Appeal to Reason» som foreløpig kommersielt høydepunkt.

Det innebar også at bandet - som så mange andre grupper i samme situasjon - skrudde seg godt inn mot et glattere og mer tilgjengelig lydbilde. «Endgame» skal i så måte være et skritt tilbake mot utgangspunktet, uten at det kantene er altfor skarpe denne gangen heller.

Bred appell Rise Against har gjort som sine sjangerkollegaer i Against Me! og tatt Rancid- og Bad Religion-arven og pakket den inn i en dyrere og mer glossy produksjon, strukket ut låtene og lagt inn et par temposkifter her og der.

Likheten stopper ikke der, begge band forkynner tekstlinjen: «Do you remember when we were young and wanted to set the world on fire» på sine respektive sisteplater.

Det handler om ambisjonsnivå og det å fortsatt være sulten, dessverre lykkes ikke Rise Against like godt som sistnevnte med å slå rot i det brede feltet og samtidig beholde nerven.

Mangler et gir Åpningslåta «Architects» er et godt energisk utgangspunkt, men trekkes fort ned på jorda igjen av den smådaffe «Help Is On the Way». Og slik går det slag i slag plata gjennom. 

Bandet leverer hele veien solid håndverk og det låter upåklagelig, men «Endgame» mangler de tre låtene som skal løfte plata opp i toppsjiktet. Det blir en tanke likelydende i lengden.

La oss håpe gjengen finner det siste giret neste gang, for Tim McIlrath og gjengen har ikke mistet den politiske brodden og drømmen om en bedre verden, sjekk for eksempel finfine «Satellite». 

Den amerikanske drømmen?