Helgekommentaren fra Cathrine Sandnes:

Den amerikanske drømmen

Er det innafor å rope « Ju-Ess-Ei »taktfast sammen med 53 000 andre mennesker, hvis man legger inn en fotnote om at det bare gjelder når vi snakker om fotball?

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

”I haven´t come here to watch mens´football”, skrek hun som satt bak meg da den amerikanske midtbanespilleren falt forbløffende lett og rullet en runde til ære for dommeren, tjue meter fra det engelske målet. Det var et drøyt kvarter igjen av kampen. England hadde nettopp fått utlikningen sin annullert av VAR, men ennå ikke rukket å brenne et fortærende straffespark. Jenta, eller rettere: den unge kvinnen, bak meg var på kamp sammen med seks-sju venninner.

De var åpenbart fotballspillere, i hvert fall vitnet kommentarene deres om en fotballforståelse som langt overstiger det som er vanlig på kamper. Ved siden av meg satt den eldste datteren min og kommenterte presshøyde, hvem som falt av for sent og stønnet oppgitt når midtstopper og back lot motspilleren skli imellom for tredje gang. I motsetning til jentegjengen bak oss, holdt hun med USA. I likhet med dem, har heller ikke hun kommet hit for å se herrefotball.

Dette er mitt fjerde VM i fotball, det første med kvinnelige spillere på banen. Som rutinerte VM-supportere vet vi at det er lurt å ankomme tidlig, både på grunn av kø, for å få med seg lagenes oppvarming og å kjenne på stemningen. I så måte er det lite som skiller dette mesterskapet fra det i Sør-Korea/Japan, Tyskland og Sør-Afrika.

Den klart største forskjellen er antall kvinner, i alle aldrer, på tribunene. Jeg har aldri sett så mange kvinner med grått hår på kamp, noen gang. Jeg har aldri sett så mange små grupper av venninner på kamp. Og jeg har aldri møtt så mange par, hvor han og hun er like interessert i fotball og har hver sin favorittspiller.

Det skal sies at samtlige par jeg har møtt av den typen, har vært amerikanske. Ikke for å generalisere på svært spinkelt grunnlag, men for å gjøre det likevel: Sjansen er større for å få et fotballfaglig likestilt ekteskap med en amerikaner enn med en mann fra et hvilket som helst land i Europa.

Noen vil sikkert innvende at utvalget av amerikanske menn på disse kampene er like representativt som i Senatet i Alabama, og at man uansett skal være varsom med å vurdere potensielle svigersønner på bakgrunn av fotballforståelsen deres. Men det er slående hvordan rammene for mesterskapet gjør at man automatisk henvender seg til kvinner for å få svar på det man lurer på om bestemte spillere, trenere og formasjoner.

Selv blir jeg møtt med en selvfølgelighet som gjør det tydeligere enn noen gang at normalen har vært å bli spurt om jeg ”egentlig” er interessert i fotball, at det har blitt tatt for gitt at jeg følger med mannen min – som en slags byttehandel mot at han blir med meg i klesbutikker, og hvor sjelden noen stiller meg spørsmål om noe som helst som har med en ball å gjøre, hvis det finnes et menneske med snev av skjeggvekst i nærheten.

Kontrasten mellom det vante og det jeg opplever under dette mesterskapet viser strengt tatt bare det opplagte: I alle andre land enn USA er fotballen fortsatt mennenes verden. Som for å understreke poenget om at kvinner er det annet kjønn, påpeker FIFA det i sine egne bannere under mesterskapet: Dette er ”Womens World Cup”. Mennenes verdensmesterskap er det egentlige og blir simpelthen presentert som selveste ”World Cup”.

Den amerikanske spilleren fikk frisparket hun var ute etter. Selv i en semifinale i verdensmesterskapet er vi så uforberedt på at en kvinnelig fotballspiller legger seg – regelrett filmer – at vi ikke helt kan tro det stemmer. Det er som kjent menn som lider av manflu, også på fotballbanen.

I motsetning til familiens to eldste representanter, som høflig, men bestemt har nektet å få malt amerikanske flagg på kinnene – og heller ikke får seg til å rope dette taktfaste ”Ju-Ess-Ei” som runger over stadion, sitter de to tenåringsdøtrene og er urokkelige i sin lojalitet til de amerikanske jentene.

Det Brasil var for oss som var i riktig alder i 1982, er USA for dem: Et lag som forener store personligheter og blendende spill. Forskjellen er at de kan se seg selv i spillerne som er ute på banen.

Det nærmeste jeg kunne se for meg, i ei tid og på et sted hvor det ikke fantes jentefotball, var å bli kjæreste med en fotballspiller. Det i seg selv, er grunn god nok til å bejuble denne amerikanske drømmen av et lag. Og siden Sverige ble slått ut, er det faktisk ikke helt usannsynlig at jeg kommer til å tilbringe morgendagen i en trøye med Rapinoe på ryggen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.