Den amerikanske helsa

HELSEVESEN: Kjære, gamle, sosiale Europa, som ser ut til å miste troen på dine velferdsstater, er du sikker på at du vil gå over til vårt system?

Hver gang jeg skal ut på en lengre reise og blir borte fra New York en stund, gir jeg naboen som tar inn posten, beskjed om ikke å betale noen av legeregningene mine - det er helt sikkert noe som ikke stemmer. Hun smiler sårt; dette kan hun alt om. Når jeg kommer tilbake, forbereder jeg meg på at det vil ta meg drøyt to dager å komme til bunns i bunken av regninger.Neida, jeg har ikke spesielt dårlig helse: Det er bare det at hvis jeg har vært hos en lege, tannlege eller terapeut i løpet av det siste halvåret, så forsøker jeg fremdeles å finne ut av forholdet mellom «bidragsyterne», de private forsikringsselskapene og meg selv.

DETTE ER EN kort redegjørelse for hvordan det foregår i mitt tilfelle, eller tilfeller. (Det finns like mange innfallsvinkler til helseomsorgen i USA som det finns innbyggere, og 40 000 000 av oss har ikke helseforsikring i det hele tatt.)Jeg kan ikke bare troppe opp på et legekontor, vise fram ID-kortet mitt og få behandling. Jeg må dokumentere at jeg har helseforsikring. Etter det første besøket, som sannsynligvis koster rundt 150 dollar (ca. tusen kroner), sender legesekretæren regningen til mitt «hovedforsikringsselskap», som skal refundere en del av honoraret til legen og skrive ut en ny regning på restbeløpet til meg. Det er imidlertid ikke det som skjer. Som regel kommer hele regningen til meg. Når jeg ringer for å rette opp feilen, får jeg ikke snakke med legekontoret, men blir henvist til en egen innkrevingstjeneste, som ikke har noen annen oppgave enn å samle inn legens utestående honorarer. Det kan ta flere dager før jeg slipper forbi deres automatiske telefonsvarer. Når jeg omsider får snakke med et levende menneske, forteller en overstrømmende og blid damestemme at jeg naturligvis ikke skal betale regningen. De skal sende den videre til forsikringsselskapet med en gang. Dette er ikke noe problem, kan du skjønne.Når legens innkrevingstjeneste har fått penger fra Forsikringsselskap A, skal regningen i en del tilfeller sendes videre til mitt andre forsikringsselskap, B, som skal dekke noen av utgiftene som A ikke har betalt. Men heller ikke dette pleier å skje. Som oftest blir regningen nok en gang sendt til meg, og nå må jeg punge ut. Jeg tar en kopi av originalregningen, en kopi som viser hva Forsikringsselskap A har betalt, en kopi av regningen jeg har betalt og skriver en anmodning om å få refundert mine utgifter. Dette sendes til Forsikringsselskap B, som endelig utbetaler en liten sum penger. Men det kan også tenkes at pengene ved en feiltakelse blir sendt til legens innkrevingstjeneste. Det betyr at jeg får enda noen dager for å rette opp feilen. Gjennom alle disse Helvetes sirkler har jeg en mappe, som blir tykkere for hver gang noe må ordnes. Så hvis et eller annet ikke når fram til rette vedkommende, kan jeg sende inn de nødvendige skjemaene på nytt og forsøke å få igjen litt penger.Jeg har ikke diktet opp dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LEGENS innkrevingstjeneste er ikke den eneste flaskehalsen i dette systemet. Halvparten av telefonene jeg tar - for ikke å snakke om fakser av dokumenter som blir borte, og kopier av skjemaer og regninger - er til forsikringsselskapene A og B. Jeg spør om hvorfor de ikke har betalt legen eller meg, om hvorfor de har betalt så lite, om hvorfor de har bedt om flere opplysninger om sykdommen min (et kodesystem har allerede fortalt dem alt de trenger å vite), om krav det er blitt ordnet opp i og krav jeg aldri har framsatt. Som regel er stemmene i den andre enden lettere oppgitt og unnskyldende. De vet ikke hvorfor de har gitt meg alt dette ekstra papirarbeidet, pc-en har oppført seg merkelig i det siste, de skal se nærmere på saken. (Noen av henvendelsene gjelder problemer de allerede har undersøkt - med lite tilfredsstillende resultat.) På slutten av hver telefonsamtale skriver jeg en liten lapp hvor jeg noterer navnet på dem jeg har snakket med (de oppgir bare fornavn) og tidspunktet for samtalen. Mappen min blir stadig tykkere.Jeg har ikke diktet opp dette.

HVIS JEG, måtte Gud forby, har behov for sykehusinnleggelse og må gjennom noen av prosedyrene, kreves det at jeg tar en telefon til Forsikringsselskap A for å få tillatelse til å legges inn - det kan tenkes at de vil ha en ny og «uhildet» vurdering. Når jeg kommer til sykehuset, må jeg innom ekspedisjonen og legge fram bevis på at jeg er forsikret - ikke bare hos selskapene A og B, men også hos Forsikringsselskap C, som skal dekke utgifter til innleggelsen. Er problemet mitt virkelig alvorlig, må jeg ty til Forsikringsselskap D, som tar hånd om min «katastrofeforsikring». Og hvis jeg trenger hjemmesykepleie etter sykehusoppholdet, må jeg finne fram polisen som dekker langtidspleie, den i Forsikringsselskap E, vet du.Tannbehandling betyr selvsagt at nok et selskap må på banen: Forsikringsselskap F.Jeg har ikke diktet opp noe av dette.

VI HAR ENNÅ IKKE vært inne på det sentrale spørsmålet: hvor mye dette bysantinske systemet koster. Jeg er i grunnen heldig. Fordi jeg arbeidet som professor i noen år, er en del av forsikringene mine «billige» som følge av kollektive ordninger med lavere premiesatser. Noe blir til og med betalt av fagforeningen min. Men for personer som ikke har en slik tilknytning (frilansere for eksempel), er utsiktene langt mer dystre: Prisen på en forsikringspakke som kan sammenliknes med min, hvis de i det hele tatt kan få noe tilsvarende, vil ligge på rundt 8000 dollar i året (i overkant av 53 000 kroner) for en helt frisk 25-åring i New York. I motsetning til de fleste europeere - og mange amerikanere som er tilsluttet såkalte «helseplaner» - kan jeg gå til den legen jeg selv vil, eller rettere sagt til en hvilken som helst lege som er villig til å gi meg en fem minutters konsultasjon i løpet av de neste seks månedene. I New York koster den første konsultasjonen hos en spesialist 500-600 dollar (om lag 3300-4000 kroner), og forsikringene mine dekker 20 prosent av beløpet. Spesialisten vil trolig be meg om å gjennomgå en rekke undersøkelser som er atskillig mer omfattende enn det en europeisk lege ville foreslått, og etterpå er han eller hun langt mer troendes til å sette meg på langtidsmedisinering. (En del av striden som pågår innen det medisinske miljøet i USA, handler om undersøkelser og medisiner som gjør mer vondt enn godt.) Selv om enkelte vil anklage legene for å inngå hemmelige avtaler med legemiddelindustrien, finns det en enklere og mindre åpenbar forklaring på all medisineringen: Legene tenker mer på sine egne utgifter til forsikring enn på pasientenes. Hvis en lege ikke sørger for å tilby alle de undersøkelser og medisiner som tenkes kan, stiller han seg selv åpen for søksmål. Uansett om han vinner eller taper rettssaken, vil forsikringspremiene hans gå opp. Kirurgenes utgifter til forsikring er for eksempel kommet opp i flere hundre tusen dollar i året. På samme måte som jeg må gardere meg ved å tegne flere forsikringer, må legen ha forsikringer som kan beskytte ham mot meg.

ER DET ANDRE problemer i det amerikanske helsesystemet? Det skal være sikkert og visst. Noen av disse problemene er forfall og stadig dårligere standard ved en rekke sykehus, høye priser på legemidler og store forskjeller i helseomsorgen for fattige og rike: Det blir påstått at enkelte sykehus har hemmelige avdelinger og spesielle leger for formuende givere. Hva blir resultatet av alt dette? Splittelse og motsetningsforhold mellom mennesker som burde stått på samme side - frustrasjoner, bekymringer og et hav av bortkastet tid. Dårlig helse.Kjære, gamle, sosiale Europa, som ser ut til å miste troen på dine velferdsstater, er du sikker på at du vil gå over til vårt system? Oversatt av Marit Jahreie.