HJEM IGJEN: Adolf Hitler kom i triumf hjem til Wien etter annekteringen av Østerrike i 1938. Også idag preges Østerrike av et manglende oppgjør med 2. verdenskrig. Foto: AP/Scanpix
HJEM IGJEN: Adolf Hitler kom i triumf hjem til Wien etter annekteringen av Østerrike i 1938. Også idag preges Østerrike av et manglende oppgjør med 2. verdenskrig. Foto: AP/ScanpixVis mer

Den andre siden av Østerrike

Halvparten av velgerne stemte sist helg på Frihetspartiet, det innvandrerfientlige partiet med nazi-røtter.

Kommentar

Med et flertall på bare 31 000 stemmer kunne innvandreren Alexander Van der Bellen (72) innkassere seieren i det østerrikske presidentvalget. Med sin russiske, aristokratiske bakgrunn - hans far var etterkommer av hollenderne som bygde opp Russlands og Peter den stores flåte under ledelse av stavangermannen Niels Olsen på begynnelsen av 1700-tallet - valgte Van der Bellen den forsonlige tonen:

- Det var vært masse snakk om at dette landet er delt. Men jeg tror også man kan se det slik at vi er to sider av den samme mynt, og at hver side er like viktig som den andre, sa han etter at seieren var klar.

Og var dette uttrykk for en selvfølge eller en selvinnsikt? Det er ikke godt å si, men det hadde trolig vært bedre for Østerrike hvis uttalelsen var uttrykk for selvinnsikt. For Østerrike er ikke bare landet der mer enn hver tredje velger har et ytterliggående høyre-parti med nazistiske røtter som sitt førstevalg, og der hver annen velger stemmer på partiets presidentkandidat. Det er også landet som i mange år etter 2. verdenskrig dyrket det kollektive hukommelsestapet for entusiastisk å ha blitt annektert av Hitler-Tyskland i 1938, da Adolf Hitler kom «hjem» til fødelandet som tysk rikskansler og nazistisk fører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Østerrike ble en del av den vestlige verden etter krigen, men aldri medlem av NATO, fordi det ikke var akseptabelt for Stalin. Men Østerrike var landet som så på seg selv for et offer, først for nazi-tida, så for etterkrigstida og Den kalde krigen. Et typisk østerriksk «offer» var FNs 4. generalsekretær, fra 1972 til 1982, Kurt Waldheim. Da han seinere ble østerriksk president i 1986, kom det fram at Waldheim i sin selvbiografi hadde skrevet at han under krigen hadde vært student, mens han i virkeligheten hadde vært soldat på Balkan under kommando av «Balkans slakter» Alexander Löhr, som etter krigen ble henrettet for krigsforbrytelser.

Det ble ikke dokuemtert at Waldheim var skyldig i krigsforbrytelser, men løgnen, at han hadde utelatt denne tida fra sin selvbiografi, kunne han ikke fornekte. Til sitt forsvar sa han:

- Jeg har ikke gjort noe annet under krigen enn hundretusener andre østerrikere, nemlig oppfylt min plikt som soldat.

Waldheims uttalelse er typisk for Østerrikes oppfatning av seg selv etter krigen: «Det var ikke vår skyld».

For å sette det i perspektiv, dette var lenge etter at den vest-tyske forbundkansleren Willy Brandt gikk ned på kne foran Warszawa-ghettoen i 1970, i en bønn om tilgivelse.

Hvorfor all denne historien mer en 70 år og to mannsaldre etter freden? Jo, fordi et parti som Frihetspartiet, som åpent henter deler av sin ideologi fra nazi-tida, og hvis fremste leder, Jörg Haider, forsøkte å hvitevaske nazi-historien, henter næring fra denne historiefornektelsen.

Den nyvalgte presidenten Aleksander Van der Bellen, etterkommer etter hollandske emigranter som var blitt aristokratiske russiske flyktninger, har en stor jobb når han skal forene de to sidene av den østerrikske mynten. Vi snakker - hvis man vil - om historiens forside og bakside. Som - dessverre for Van der Bellen - ikke så lett lar seg forene.