UNDERVURDERER: Selvfølgelig skal man ikke bruke andre kriterier på andre. Men da kan man ikke forvente mindre av egypterne enn av andre. Når Thune gjør det, blir han nedverdigende. Foto: Mette Møller
UNDERVURDERER: Selvfølgelig skal man ikke bruke andre kriterier på andre. Men da kan man ikke forvente mindre av egypterne enn av andre. Når Thune gjør det, blir han nedverdigende. Foto: Mette MøllerVis mer

Den andres frihet

Å kritisere Brorskapet og salafistene er nødvendig. Det handler ikke om en frykt for «den andres frihet», som Thune hevder.

Henrik Thune kritiserer Walid al-Kubaisi, Unni Wikan og Halvor Fosli i Dagbladet for pessimisme og manglende tro på den demokratiske utviklingen i Egypt.

De er visst for opphengt i å kritisere islamistene i Egypt, og de villeder den norske allmennheten med det som ifølge Thune (i Klassekampen) er «irrasjonell frykt for islam». De er også «bekymret for den andres frihet».

Men hvilken frihet ønsker Brorskapet og liknende bevegelser?

Allmennheten har ofte de siste årene fått servert en malplassert sammenlikning, vanligvis fra norske akademikere som burde vite bedre. Thune skriver: «Det er en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet.»

Det stemmer delvis: Alle ønsker mer religion i samfunnet, og de er abortmotstandere, mot LHBT-rettigheter (Lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner, red.anm.), for konservative kjønnsroller også videre.

Men mens vestlige kristendemokrater er moderate, er islamistenes fremste mål et teokrati hvor sharia råder, som de vil bruke demokratiet til å oppnå.

Og mens kristendemokrater ikke ønsker likekjønnet ekteskap, vil islamistene straffeforfølge og i verste fall drepe homofile. Kristendemokrater kan ønske at kvinner skal være sømmelig kledd, mens islamistene vil begrense kvinnens bevegelsesfrihet og underordne henne mannen.

Hva med de kvinnelige politikere i Brorskapet? Brorskapets kvinnesyn blir ikke mindre forkastelig av at de har noen få kvinnelige politikere. De er mot forslaget om å omstrukturere det nasjonale kvinnerådet for å styrke kvinnens rolle i samfunnet og politikken, og de er kritiske til at en kvinne skal kunne være president.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å kritisere Brorskapet og salafistene er nødvendig. Det handler ikke om en frykt for «den andres frihet», som Thune hevder. Det bunner i en genuin bekymring for den andres frihet. «Den andre» er egyptiske kvinner, koptere, LHBT, annerledestenkende og annerledestroende.

Thune lurer på: «... hvordan man kan være for demokratiets fulle blomstring og revolusjonære framvekst her i Europa, og samtidig anvende andre kriterier for politikk i den arabiske verden.» Selvfølgelig skal man ikke bruke andre kriterier på andre. Men da kan man ikke forvente mindre av egypterne enn av andre. Når Thune gjør det, blir han nedverdigende.

Vi må kritisere islamistene. Da viser vi i alle fall et snev av solidaritet ovenfor minoriteter som ikke ønsker islamistenes maktovertakelse. Vi må tro på den demokratiske utviklingen, men demokrati er en pakkeløsning: liberal rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og minoriteters rettigheter.

Ønsker Thune å dyrke «de laves forventningers rasisme», må han akseptere at islamistenes maktovertakelse vil gå ut over kvinner og ulike minoriteter. Har han noe imot det, burde han ikke angripe al-Kubaisi, Wikan og Fosli, men rette sin kritikk mot islamistene.

En lengre versjon av teksten er publisert på Minervanett.no.