Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Libanon

Den arabiske våren er tilbake i Midtøsten

Folk i Irak og Libanon er lei sekterisme, vanstyre og korrupsjon. Nå reiser også de opprørsfanen.

ET SJELDENT SYN: Demonstrasjonene i Libanon markerer seg ved en utstrakt bruk av libanesiske flagg. Slik har ikke skjedd på mange, mange år i det sekterisk splittede landet. Foto: Joseph Eid/AFP/Scanpix NTB
ET SJELDENT SYN: Demonstrasjonene i Libanon markerer seg ved en utstrakt bruk av libanesiske flagg. Slik har ikke skjedd på mange, mange år i det sekterisk splittede landet. Foto: Joseph Eid/AFP/Scanpix NTB Vis mer
Kommentar

Det begynte med Sudan på slutten av fjoråret, bredte seg til Algerie et par måneder seinere og fortsatte litt mer begrenset i Jordan, Marokko og Egypt. I høst har innbyggerne i Irak og Libanon reist seg for å få regimeendring og verdige liv, som de sier. I Libanon har allerede statsminister Saad Hariri gått av, men det er på langt nær nok for de hundretusenvis av demonstrantene.

Protestbølgen i Irak begynte 1. oktober da folk strømmet ut i gatene og myndighetene slo tilbake med å drepe et hundretalls demonstranter. Etter noen få dager ble det en nesten tre ukers pause før protestene tok seg opp igjen i forrige uke, med en ny statlig voldsorgie som kostet minst 18 mennesker livet.

STOPPER OPP: Når ett år gamle Robin oppdager demonstrantene blir han litt skremt. Da bestemmer demonstrantene seg for å roe han ned ved å synge “Baby shark”. Video: CNN Vis mer

I Libanon startet protestene for to uker siden da regjeringen foreslo skatte- og avgiftsøkninger. Det som utløste bråket, var en avgift på telefonsamtaler og tekstmeldinger via WhatsApp, en gratis kommunikasjonsapp de aller fleste libanesere, ikke minst de unge, er helt avhengige av.

Folk ønsker seg ikke bare større jobbsikkerhet, billigere ris, olje og brød, de vil også ha større frihet, likhet, rettferdighet, og ikke minst verdighet.

Opptøyene i de to landene har mye til felles. Svært mange er møkk lei av regjeringer de mener er udugelige og som bare meler sin egen kake, både økonomisk og politisk.

· Dette er en kamp mot sekterisme. I Irak går sunnimuslimer og sjiamuslimer side om side i fordømmelsen av den sjiadominerte regjeringen, et tegn på at mange har fått nok av både religionsstrid og innflytelsesrike stammeledere som meler sin egen kake. I Libanon, der konstitusjonen er basert på et maktfordelingsprinsipp mellom 18 forskjellige religiøse sekter, ønsker folk en ny valgordning der det er personene og ikke religiøs tilknytning som skal gjelde. For første gang på svært lenge er det libanesiske flagget blitt et symbol for enhet og samhold.

· Korrupsjon er omfattende i begge land. Vanlige irakerne som under Saddam Hussein var vant til å få sin del av oljeinntektene, opplever nå at de rike blir rikere, mens de sjøl sliter med å få seg jobb og for å få endene til å møtes. I Libanon øker også arbeidsløsheten og fattigdommen, mens landets politikere som ofte består av familiedynastier, sikrer seg store ureglementerte inntekter ikke minst gjennom strømleverandører som er oppdelt etter sekteriske kriterier. Libaneserne har på langt nær strøm 24 timer i døgnet, det har heller ikke irakerne.

· I Irak er 60 prosent av befolkningen under 25 år, i Libanon halvparten under 30 år. Det er de unge som først og fremst protesterer.

· I begge landene er det sterk misnøye mot at utenlandske makter blander seg inn i deres politiske og daglige liv. Dette har både Libanon og Irak erfart med okkupasjonsmakter som USA, Israel og Syria. Nå er det Iran sinnet retter seg mot. I Irak har det iranske sjiastyret sterk innflytelse over regjeringen, i Libanon går iraneres makt gjennom Hizbollah, som både er en milits og et politisk parti.

Men det er også ulikheter i de to landene.
· I motsetning til i Irak har den libanesiske hæren og politiet vært tilbakeholdne.
· I Libanon, der borgerkrigen herjet mellom 1975 og 1990, har lederskapet stort sett bestått i flere tiår. President Michel Aoun var general i de kristne høyrestyrkene under denne krigen. Sjiamuslimen Nabih Berri som ledet sjiamilitsen Amal helt fra starten av borgerkrigen, har vært president i den libanesiske nasjonalforsamlingen i 27 år. Og den avgåtte statsministeren Saad Hariri er sønn av den myrdede libanesiske regjeringssjefen Rafiq Hariri. Libanon er for øvrig verdens tredje mest forgjeldede land.

Fellesnevneren for Irak og Libanon er altså Iran, og iranerne ser ikke med velvilje på det som nå foregår. De er naturligvis bekymret for at deres innflytelse vil minske, noe de neppe kommer til å akseptere. Landets ledere har allerede vært ute og sagt at det er USA og Israel som står bak opptøyene i begge landene. I Irak brukes Iran-støttet milits i kampen mot demonstrantene, i Libanon har både Amal og Hizbollah sendt militante ungdomsgrupper ut i gatene får å slå ned demonstrasjonene.

Den såkalte arabiske våren som startet i Tunisia i desember 2010, endte som vi vet tragisk, unntatt i landet der gnisten ble tent. Hvor det ender nå, vet vi selvfølgelig ikke. Men mye tyder på at dette er en folkelig bevegelse som på sikt trolig ikke lar seg stoppe, til tross for brutale maktmidler fra regjeringer, soldater og politifolk. Og kanskje har de rett de som mener at den arabiske våren aldri gikk over i mørk vinter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media