SKAL MAN TRO norske og utenlandske medier går hele den arabiske og muslimske verden amok pga. noen karikaturtegninger av profeten Muhammed, og at alle disse menneskene lever i samfunn som er totalt blottet for kritiske røster og ytringer, eller for opplysningstidens idealer. Dette er grove forenklinger som bare forkludrer debatten og som må korrigeres. Napoleons invasjon av Egypt i 1798 var det første og avgjørende møtet for den arabiske verden med det moderne Vesten. Inntil da hadde all utdanning vært knyttet til de religiøse autoritetene og deres læresteder. Utdanningen bestod i høy grad av læring av Koranen og islamske tradisjoner. Muhammed Ali (1805-48) snudde alt dette på hodet da han begynte å innføre et nytt utdanningssystem som var basert på europeiske modeller, og brøt det religiøse monopolet på utdanning. Den til nå ledende religiøst utdannede eliten ble etter hvert overflødig og ekskludert i den nye staten, og folk med utdanning fra utlandet ble mer og mer ettertraktet. Allerede tidlig på 1900-tallet utfordret den nye kulturelle eliten den gamle, og dens dogmatiske virkelighetsoppfatning. Med publiseringen av Ali Abd al-Raziqs bok «Islam and the System of Government» fra 1925 og «On Pre-islamic Poetry» fra 1926 av Taha Husain måtte de etterhvert gi tapt og akseptere at samfunnet ble mer og mer sekularisert. Det er også i denne perioden at man finner de første eksemplene på litterære omskrivinger av profeten Muhammed og hans liv, av ledende tenkere som Haykal, Husain, al-Aqqad, og al-Hakim. Senere, på 1940- og 50-tallet beskrives religiøse emner totalt sekulært i verker av Haqqi, Bakathir, Radwan og Luqa, og på 1960-tallet skriver al-Sharqawi en marxistisk biografi om profeten Muhammed. Alt sammen uten problemer med tanke på sensur.