Den arabiske verden og møtet med Vesten

Reaksjonene rundt Muhammed-tegningene handler ikke om ytringsfrihet, men om hvem som skal ha størst symbolsk og kulturell makt til å definere standarden og normene i samfunnet, hevder kronikkforfatteren.

SKAL MAN TRO norske og utenlandske medier går hele den arabiske og muslimske verden amok pga. noen karikaturtegninger av profeten Muhammed, og at alle disse menneskene lever i samfunn som er totalt blottet for kritiske røster og ytringer, eller for opplysningstidens idealer. Dette er grove forenklinger som bare forkludrer debatten og som må korrigeres. Napoleons invasjon av Egypt i 1798 var det første og avgjørende møtet for den arabiske verden med det moderne Vesten. Inntil da hadde all utdanning vært knyttet til de religiøse autoritetene og deres læresteder. Utdanningen bestod i høy grad av læring av Koranen og islamske tradisjoner. Muhammed Ali (1805-48) snudde alt dette på hodet da han begynte å innføre et nytt utdanningssystem som var basert på europeiske modeller, og brøt det religiøse monopolet på utdanning. Den til nå ledende religiøst utdannede eliten ble etter hvert overflødig og ekskludert i den nye staten, og folk med utdanning fra utlandet ble mer og mer ettertraktet. Allerede tidlig på 1900-tallet utfordret den nye kulturelle eliten den gamle, og dens dogmatiske virkelighetsoppfatning. Med publiseringen av Ali Abd al-Raziqs bok «Islam and the System of Government» fra 1925 og «On Pre-islamic Poetry» fra 1926 av Taha Husain måtte de etterhvert gi tapt og akseptere at samfunnet ble mer og mer sekularisert. Det er også i denne perioden at man finner de første eksemplene på litterære omskrivinger av profeten Muhammed og hans liv, av ledende tenkere som Haykal, Husain, al-Aqqad, og al-Hakim. Senere, på 1940- og 50-tallet beskrives religiøse emner totalt sekulært i verker av Haqqi, Bakathir, Radwan og Luqa, og på 1960-tallet skriver al-Sharqawi en marxistisk biografi om profeten Muhammed. Alt sammen uten problemer med tanke på sensur.

MED NASSER og hans panarabisme var det en stor bølge av sekulær radikal sosialisme som skyllet over store deler av den arabiske verden, men den ble kortvarig. Med Sadats åpne dør til vestlig kapital og pro-amerikansk utenrikspolitikk falt Nassers sosialisme i grus, og man fikk en politikk med økende korrupsjon, som igjen førte til frustrasjon blant studentene. Sadat innførte steng sensur, oppløste litterære magasiner og oppmuntret islamistiske aktivister til å slå ned på studentenes demonstrasjoner. Dermed var radikale studenter og venstresiden kneblet. Med oljekrisen i 1973 fikk politisk islam en ny opptur og med Saudi Arabias fremvekst ble unge arbeidsledige i Egypt, som et resultat av Sadats åpne dørs politikk, enkle å rekruttere som arbeidskraft. Samtidig ble utdannings- og velferdssystemet i Egypt gradvis forverret og mange ble drevet over til islamistenes alternative tilbud. Senere, med seieren i Kabul, returnerte mange hardføre krigere med fornyet tro på politisk islam.

ALT DETTE ER viktige hendelser i Midtøstens nære historie. De forklarer to sentrale hendelser i Egypt det siste ti-året, og de bekrefter maktkampen mellom religiøse og sekulære krefter - som igjen kaster lys over dagens diskusjoner knyttet til karikaturene av Muhammed: Den ene var prosessen mot Nasr Hamid Abu-Zaid, som ble dømt av retten til å skille seg fra sin kone pga. at han hadde skrevet en tekst som ble anklaget for å være for rasjonell og sekulær i forbindelse med at han skulle forfremmes til leder for islamske studier ved Universitetet i Kairo. Den andre hendelsen er opprøret omkring en skjønnlitterær bok. Høsten 1999 ble romanen «Walimah Li-A,Shab al-Bahr» («Bankett for tang og tare») av den syriske forfatteren Haydar Haydar gjenutgitt (først utgitt i 1983) under et program initiert av det egyptiske kulturministeriet for å gjøre fremragende arabisk litteratur skrevet utenfor Egypt tilgjengelig for en rimelig penge. Bøkene ble solgt for ca. 5 kroner. «Bankett for tang og tare» - en politisk roman om kommunisme, nasjonalisme og den irakiske og algirske revolusjonen - fikk liten oppmerksomhet før den i april 2000 ble anklaget for blasfemi. Muhammed \'Abbas, publiserte en artikkel i avisen The People (som hadde vært arbeiderpartiets programavis, men som nå var blitt et talerør for radikal politisk islam) hvor han anklaget boken for å inneholde så grov blasfemi at det kvalifiserte til døden, for følgende setning: I en tid med atomforskning, romfart, og rasjonalitetens triumf, styres vi av lovene til beduinenes guder og Koranens læresetninger. Dritt! Under opptakten til valget i Egypt samme høst forlangte \'Abbas en fatwa mot boken. Han krevde også at kultuministeriet, som han kalte et instrument for Satan, skulle ødelegges: Og han oppfordret studentene på Azhar-universitetet til demonstrasjoner.

I LØPET AV få dager var Kairos gater overfylt med tituserer av demonstranter. Boken ble bannlyst i fredagsbønner landet over. Den 17. mai kunngjorde Azhar-universitetet dommen: 1. Kulturministeriet hadde ikke bedt Azhar om råd før utgivelsen. 2. Romanen var full av setninger med forakt for all religion og helligheter, som Gud, profeten og Koranen. 3. Boken bekreftet ikke moralske verdier og var full seksuelle beskrivelser. 4. Den forulempet arabiske statsledere, og tilla dem kriminelle handlinger, og oppfordret folk til motstand mot dem. 5. Boken motsatte seg religion, guddommelig lov, moralske verdier og politisk korrekt oppførsel. Uttalelesen var signert Muhammed Sayyid Tantawi, Azhars øverste leder, som for øvrig fordømte fatwaen mot Rushdie i en protest og maktdemonstrasjon overfor Iran. Saken utviklet seg nå til å gjelde på den ene siden islamistenes rett til fritt å uttale seg, og på den andre siden redeligheten i deres kamp mot sekulær og rasjonell kultur. Og boken, den ble forbudt.

HER ER VI TILBAKE til anno 2006. Disse spørsmålene handlet ikke og handler forsatt ikke om ytringsfrihet. Disse spørsmålene handler om hvem som skal ha størst symbolsk og kulturell makt til å definere hva som er standarden og normene i samfunnet. Radikal politisk islam ble gjenopplivet av Vesten, hovedsakelig på to måter: Som et redskap i kampen mot venstresiden som vokste frem med de populære sosialistiske statene i Midetøsten etter andre verdenskrig, og gjennom støtten til korrupte regimer som undertrykker og forhindrer folks personlige utviklingsmuligheter og sosiale mobilitet, noe valgene i Egypt og Palestina er gode eksempler på. Spørsmålene vi nå må stille oss er hvor lenge vi skal godta en unyansert og polemisk diskurs hvor islam og Midtøsten blir fremstilt som den store stygge ulven, pga. noen sorte får som brenner ambassader og flagg. Vi burde heller kreve at norske og utenlandske myndigheter og medier, gir rom for og legger til rette for at de positive og representative kreftene blant verdens muslimer kommer til orde, og derigjennom åpne opp for et fruktbart samarbeid mellom våre kulturer - og ikke fortsette med å la marginale krefter få sette dagsorden med rampestreker og vold så lenge kameralinser og journalister er til stede. Bare slik kan vi forhindre at vi ikke fører oss selv bak lyset, og derved unngå å bli offer for det Frankenstein-monstret vi selv en gang skapte.