Den åndssvake nyateismen

Slik puritaneren er besatt av sex, er nyateisten besatt av religion.

DOVEN DYD: Slendrianateister som Ricky Gervais (bildet) har opphøyd intellektuell sløvhet og latskap til en dyd, skriver kronikkforfatteren. Foto AP / Scanpix
DOVEN DYD: Slendrianateister som Ricky Gervais (bildet) har opphøyd intellektuell sløvhet og latskap til en dyd, skriver kronikkforfatteren. Foto AP / ScanpixVis mer
Meninger

Hver dag sitter krimforfattere, avdankede komikere, surmagede evolusjonsbiologer og andre nyateister foran skjermen og tror at de arresterer selve ideen om en Gud.

Dette er noen av godtkjøpstankene de lirer av seg: OK, om han skapte verden, hvem skapte Gud? Hvorfor ventet han så lenge med å sende Messias til jorda? Hva med alle dem som levde tidligere? Eller i andre land?

Eller som en sarkastisk Ricky Gervais tvitret 7. juli: «We cannot KNOW that Santa definitely doesn't exist.»

Ja, hva er liksom forskjellen på julenissen og Gud? Er det ikke like mange beviser for begge?

Eller de hevder å avdekke alvorlige motsigelser og paradokser - forhold som kan skake selve grunnlaget for troen:

Treenigheten? Hvordan kan noe være tre og én på samme tid? Om Gud er så allmektig - kan han skape en større stein enn han selv kan løfte? Hvordan kan han snakke til flere mennesker på samme tid!? Han kan ikke være fullkommen og allmektig om ondskap finnes. Haha! Logisk brist!

Slik sitter de ved tastaturet og tror at de kommer opp med glupe iakttakelser mens de highfiver hverandre med favourites og retweets.

Man kan ikke annet enn å slå seg til panna.

«Pop-sosiologi er latskapssosiologi for folk med raske hoder», uttalte Harald Eia til Morgenbladet 30. mai. Han mente at Pierre Bourdieu (1930?2002) har fått så sterk innflytelse fordi teoriene hans er så besnærende - og lett tilgjengelige. De gir leseren en opplevelse av å gjennomskue andres motiver og smakspreferanser. Stikkordet er opplevelsen. Som den tidligere sosiologistudenten Eia innrømmet: «Det gir en følelse av å gjennomskue ting, mer enn at en faktisk gjennomskuer noe.»

Den lettvinte religionskritikken setter de samme mekanismene i spill. Den nærer seg på en forestilt evne til å se gjennom andre («Religiøse er som barn», som Richard Dawkins har uttalt). Som hos Bourdieu handler det om distinksjoner, om mer eller mindre bevisste strategier for å markere distanse og revir høyere oppe i hierarkiet. Også her er metoden preget av intellektuell latskap og enkle skjemaer. Impulsen er gjenkjennelig. Det er den samme som drev Erasmus Montanus. Fornemmelsen av overlegenhet.

Nyateisten er den veslevoksne jenta som etteraper en forestilling om de voksnes rasjonalitet. Det er bondestudenten som prøvesmaker på kunnskapens tre og bestemmer seg for at alle i hjembygda er dumme.

Det er den ferske studenten som sitter og doserer i kantina, i stedet for å komme seg ned på lesesalen.

Det er den twitrende tåpen som tror han kan outsmarte en hel fagdisiplin på 140 tegn.

Denne hybrisen gjør at nyateisten kan presentere «gode poenger» i hellig overbevisning om at han faktisk reiser nye og lammende innvendinger mot Guds eksistens. At han reiser problemstillinger som teologien, en 2000 år gammel fagdisiplin som har mønstret Vestens skarpeste hjerner, ikke har tenkt på eller «behandlet» for lengst.

Slik kan for eksempel Gert Nygårdshaug finne på å servere følgende «utfordring» i Klassekampen (13. juni): «En guddom bakenfor et Big Bang (...) gir overhodet ingen mening. Det blir et regressus ad infinitum, en evig tilbaketrekning der det er en Gud bakenfor en Gud, bakenfor enda en Gud (...) Det blir omtrent som å finne det aller innerste speilet i en speilrekke der to speil stilles mot hverandre.»

Nygårdshaug forutsetter altså at dette må være et nytt og muligens avgjørende innlegg i den store diskursen om Gud.

Det er det ikke.

Denne gangen tok Katarina Pajchel, dominikanerinne og post-doc ved Fysisk institutt (UiO), på seg jobben med å voksenundervise Nygårdshaug: «Det butter mot selve monoteismens vesen hvor Gud per definisjon er den ytterste virkelighet, selve opphavet til all væren, og undergraver premissene for argumentet. Spørsmålet om Gud bakenfor Gud blir meningsløst.» (Klassekampen, 18. juni).

Eller litt kortere: Nygårdshaug begår en simpel kategorifeil. Han spør hva kona til ungkaren heter.

Denne voksenopplæringen er Pajchel og hennes like nødt til å bedrive hver eneste uke så lenge nyateistene insisterer på retten til ikke å forholde seg til teologi («Er jeg liksom nødt til å lese ti bøker om enhjørninger også? - Dawkins). Resultatet er en armé av nyateister som er uvitende om helt grunnleggende og elementære postulater om Gud. I stedet insisterer de på å fortsette kampen mot en julenisse.

De har enkelt og greit ikke forstått, eller ønsket å forstå, at påstanden «Jeg tror på Gud» er vesensforskjellig fra «Jeg tror at det finnes et yeti-monster i Himalaya».

Nyateisten er den unge advokaten som helt uforberedt tror han kan knuse motparten, uten engang å undersøke hva denne bygger sin sak på.

Slendrianateismen har i stedet opphøyd sin egen dovenskap til en dyd. Religion fordrer ingen intellektuell anstrengelse, hevder den. Hvorfor bruke energi på å forstå noe som uansett ikke finnes? (Ironien fullbyrdes når en forulempet Dawkins i et brev til den britiske avisa The Independent klager over at hans kritikere neppe kan ha lest boka hans.)

I stedet for å innlate seg på en samtale om livets mysterier, blir altså motparten avfeid ad hominem. «Jeg er uenig i dine premisser» er ikke et argument - det er en vurdering av din meningsmotstander. Da bærer det fort ut på glattisen:

Jeg trenger ikke teologi, fordi jeg ikke anerkjenner den.

Jeg trenger ikke høre på deg, fordi ... jeg er uenig med deg.

Du tar feil fordi ... jeg har rett.

Eller som nyateismens yppersteprest, Richard Dawkins, gjerne formulerer seg:

Jeg har rett ... så du må være en idiot.

Slik gjør nyateistene seg skyldig i det samme de anklager sine troende motstandere for. Deres posisjon hviler på den samme overlagte uvitenheten og enfoldigheten som de ikke tolererer hos motparten. Slik puritaneren er besatt av sex, er nyateisten besatt av religion.

De har blitt speilbildet av dem de skulle kritisere.

De har bare bygd sin egen kirke. Enfoldighetskirken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.