«Den artistiske karismaen er det verre med»

Les anmeldelsen av Tone Damli Aaberges «Sweet Fever».

CD: Tone Damli Aaberge har en høyprofilert framtoning i offentligheten og en godt dokumentert mediakarisma. Den artistiske karismaen er det verre med.

«Sweet Fever» er en slik plate som får en til å tenke på hva den kunne og burde ha vært: en lettbent, melankolsk, substansiell og, i sammenhengen, god countrypopplate.

Her er dyktige studiomusikere til å bære det fram. Låtmaterialet er, om ikke grensesprengende, så i hvert fall harmløst, streit og kompetent nok. Det er riktignok litt småsleipt i svingene i David Eriksens produksjon, men ikke så mye som fryktet, og ikke mer enn man må forvente på dette nivået.

En engasjert og gripende stemme kunne løftet dette opp på et svært anstendig nivå. Men Tone Damli Aaberge har en stemme i lettvekterklassen. Den er pen og ikke ubehagelig å høre på, men sjarm i tv-ruta og sjarm på plate er to vidt forskjellige ting.

Hun har klart mangelfulle evner til å pumpe glede, smerte, alvor, lengsel eller noen annen form for liv inn i «sin» musikk.

Bestemmelsesordet «sin» er viktig her, fordi det handler om troverdigheten i artistens av-senderforhold til lytterne. Damli Aaberge er i liten grad til stede i disse sangene, alle stemningsnyanser preller av, og dermed blir «Sweet Fever» å betrakte som emosjonell flatmark.

TREERPLATE: Tone får terningkast tre av Dagbladet. Foto: Agnete Brun
TREERPLATE: Tone får terningkast tre av Dagbladet. Foto: Agnete Brun Vis mer
«Den artistiske karismaen er det verre med»