Den atlantiske aksen

PÅ INTET TIDSPUNKT

siden Vietnamkrigen har USAs regjering møtt et mer kritisk Norge enn det gjør i dag. Kritikken er forankret i en bred opinion og finnes over hele det «gamle» NATO. Men til forskjell fra Vietnamkrigens dager finnes kritikerne over hele den politiske skala, også på høyresiden.

Grunnene er mange og velkjente: Invasjon av Irak før FN-inspeksjonen var ferdig og Sikkerhetsrådet stod samlet bak den; vedtak på feilaktig grunnlag, kanskje ved bevisst løgn; terrormistenkte på Guantanamo-basen og fengslede i Irak behandles på måter som setter internasjonale konvensjoner tilside; politiske tiltak etter krigsslutt er forberedt på en elendig, ja naiv måte så vel i Afghanistan som i Irak; og så videre.

Kritikken rettes åpenbart spesielt mot Bush jr.-administrasjonen. Innslaget av anti-amerikanisme er bemerkelsesverdig lite. Det er et sunnhetstegn. Forholdet til USA kan ikke langsiktig utformes etter hvilken gruppe og ideologi som til enhver tid sitter med presidentmakten. Det er også grunn til å merke seg den betydelige opposisjon mot Irak-politikken som finnes i USA selv, ikke minst blant akademikere og kommentatorer, men også i befolkningen.

Spørsmålet er: Har amerikansk politikk, inkludert utenrikspolitikken, gjennomgått grunnleggende endringer siden NATO ble opprettet og befestet? Vil USA, uansett president, fortsatt være ankeret i norsk utenrikspolitikk, det vi kan feste grunnleggende norske verdier og interesser til? Og bør det uansett være det? Kan alt som har gått galt lastes den sittende administrasjon eller CIA? Er vi sikret at en eventuell ny administrasjon Kerry-Edwards vil rette det opp? Og hva om Bush jr-Cheney skulle bli gjenvalgt?

TIDEN ER INNE

til å drøfte dette i den bredde og dybde det krever. Det faktum at det snart er presidentvalg i USA er et spesielt gunstig tidspunkt. Nordmenns og norske regjeringers avhengighet av sin viktigste allierte i nyere tid er slik at de har de facto talerett ved det valget. Det var en invitt til å bruke denne retten når statsministeren under NATO-møtet i Tyrkia i juni framførte en åpen kritikk av amerikanernes behandling av fanger fra Afghanistan-krigen og i Irak.

Debatten stanses ikke ved å vise til at «makta rår». Internasjonal politikk er endret. Vern om menneskerettigheter, fredelig konfliktløsning og styring etter det multilaterale prinsipp og etter visse regler er blitt relativt viktigere enn før. USA kolliderer i dag med slike hensyn på bred front, ikke bare på den militære. Norge har alltid lagt vekt på å bygge et internasjonalt politisk og økonomisk system bygd på visse spilleregler og på at disse skal følges av alle, stormakt som småstat. Dette har også vært gjort gjeldende for etterkrigstidens akse i norsk utenrikspolitikk, Atlanterhavspakten og NATO-samarbeidet. Selv i krig skal noen regler følges, ikke minst av vestlige allierte.

UNDER BUSH JR-ADMINISTRASJONEN

har USA «gått baklengs» for å sitere Harvard-professor Stanley Hoffman. På område etter område har det trukket seg ut av det multilaterale systemet det selv ledet oppbyggingen av siden 1940-årene. Det var tendenser til dette allerede før de ny-konservative tok makten. Etter at USA sto alene tilbake som supermakt, har Washington vist en økende tendens til å se på sin makt som hevet over forpliktelsen til å samrå, forhandle og kompromisse. Den forpliktelsen er kjernen i det nettverk av samarbeid og institusjoner som er bygget i etterkrigstiden. Clinton-administrasjonen kontrollerte tendensen. Men den viste - for eksempel i handels-forhandlingene i Seattle på slutten av 1999 - at også den på utvalgte områder hadde sans for maktens rett til 'alenegang' som praktisk-politisk prinsipp. For mange norske næringslivsledere er dette en sentral del av problemet med dagens amerikanske politikk: retorikken er frihandel, praksis er proteksjonistisk og nasjonalistisk.

USA HAR ÅPENBART

en soleklar rett til å handle mot terrorisme. Men ikke minst siden Bush inviterte til global samling mot den, har andre en like klar rett til å diskutere handlemåten. Det er bred enighet verden over om at den ikke har vært heldig valgt enn si dyktig utført. Irak er et blindspor i så måte. Det faktum at John Kerry sier at han skal gjenreise USAs forhold til sine allierte, er en mulighet, men ingen garanti for at baklengs alene-gang blir avløst av samkjørt gange. Kerry og Edwards stemte for invasjonen i Irak, har ikke formulert noe klart alternativ til administrasjonens feilaktige forsøk på å finne en politisk løsning, og har ikke gitt klart uttrykk for motstand mot den maktarrogante behandlingen av FN. I beste fall kan man kanskje si at forskjellen mellom Bush jr og Kerry er at den siste holder seg til det hevdvunne prinsipp «Right or wrong - my country!», mens den første ganske enkelt følger parolen «My country is right!»

Norsk utenrikspolitikk har de siste årene lagt stor og økende vekt på menneskerettigheter, folkerettens betydning, fredelig konfliktløsning og demokratisering. Forholdet til konflikten i Midt-Østen og Palestina er ett eksempel. På disse og flere andre konkrete områder har USAs praksis blitt sterkt kritisert for å være en blanding av inkonsekvent, amatørmessig og direkte i strid med det Norge har stått for. Hvordan ser norske ledere for seg at gapet mellom norske mål og den praksis USA følger skal snevres inn? Setter de sin lit til at det sivile samfunnet i USA makter å rydde opp? Eller skulle de kanskje stille seg spørsmålet om det trengs andre og nære allierte for å få USA tilbake på kurs, for eksempel EU? For Norge kan jo intet makte alene.

UTENRIKSPOLITIKK HAR

alltid vært influert av tro, ideer og ideologi. De ny-konservative i USA har satt dem i førersetet. Dét skjer på et tidspunkt der ideologikampen øst-vest er over og muligheten til å legge faktabasert informasjon til grunn er større enn noen gang. Innen klimapolitikken og på andre områder er kunnskap blitt et viktig beslutningsgrunnlag. Norge vil ha det slik i hvalfangstpolitikken. Er det kanskje på tide å traktatfeste at militærpolitikk også skal være (mer) faktastyrt? En grei måte å begynne på er å få USA med på å heve FN-inspeksjonenes status og rolle i beslutningsprosessene, nasjonalt som i FNs Sikkerhetsråd.

Men de ny-konservative har gått lenger: de har valgt en strategisk doktrine basert på «pre-emptiv krig». Det er i strid med FN-pakten. Og det er å snu «føre-vàr-prinsippet» som er lagt til grunn for klimapolitikken fullstendig opp-ned. Har vi egentlig drøftet politisk hva denne strategiske endringen innebærer for Norge og NATO?

Verden er jo ingen søndagsskole. Derfor må realpolitiske hensyn, også de mindre bekvemme, antakelig fortsatt veie tungt. Men norsk utenrikspolitikk er forbi det punkt der man kunne manøvrere dilemma mellom «den nye utenrikspolitikken» (vekt på menneskerettigheter, miljøvern og så videre) og tradisjonell realpolitikk ved å vise til den atlantiske aksen. Washington har endret aksefestet ganske radikalt. Det er nå, under den amerikanske valgkampen, norske og andre europeiske politikere bør ytre seg om hva det bør være.

STATSMINISTEREN SIER

selv at vedtaket om Norges holdning til invasjonen i Irak var den vanskeligste saken i løpet av Bondevik II regjeringens tusen dagers funksjonstid - og siktet sikkert til mer enn forsvarsministerens flørt med de ny-konservative i Washington. Alt tyder på at heller ikke regjeringen kommer utenom en reell diskusjon av Norges forhold til EUs utenrikspolitiske posisjoner og institusjoner og deres rolle i NATO. I den situasjon som nå er skapt, er den «nye» og «gamle» utenrikspolitikken så tett vevet inn i hverandre av den politiske praksis at det ikke lenger er mulig med dobbelt bokholderi.