En nasjon som ikke kan fø sine egne borgere, har i lengden liten sjanse til å overleve. Noen land er selvforsynte, andre må kombinere egen matproduksjon med import. Norge er i den siste kategorien. For tida er det overproduksjon av noen matvarer i Norge. Likevel faller selvforsyningen av mat. Korrigert for importert kraftfôr (bl.a. soya) er selvforsyningsgraden nå på 40 prosent.

Dette er uheldig av flere grunner. Det svekker matsikkerhet og beredskap. Økningen i bruk av importert kraftfôr fører også til mindre kornproduksjon, mindre grasproduksjon og fallende lønnsomhet for bøndene. Produktiviteten har økt kraftig, men bruken av våre egne naturressurser synker. Denne utviklingen er grundig dokumentert i boka «Mellom bakkar og kjøttberg. Oppskrift på en ny matpolitikk» av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie. Den er kanskje årets viktigste politiske debattbok.

Debatten om hva vi skal spise blir stadig mer intens, men også mer løsrevet fra hva som er vilkårene for produksjon av mat i Norge. Landbrukspolitikk er blitt ei bakevje for spesialister og egeninteresser. Matpolitikken er i ferd med å bli kapret av folk som gjerne spiser en avokado fra Equador, men som betrakter ei lammesteik fra norsk fjellbeite som sluttresultatet av et drap.