Den berettigede harme

BRYTESKANDALEN: Den svenske bryteren Ara Abrahamian avsluttet en strålende idrettskarriere med å rive av seg sin olympiske bronsemedalje, hive den i bakken, storme ned fra pallen med beskjeden «Jeg slutter.» Ingen surmuling, ingen sutring, bare rent ubegrenset raseri.

Etter først å ha blitt fradømt sjansen til finaleplass av dommere som mange som virkelig kan sporten mente var partiske, urettferdige og lite objektive, sa både Abrahamian og treneren hans klart fra. Bildene av den rasende bryteren, gjennomsvett og ustoppelig i sitt verbale angrep på dommerne, går nå verden rundt.

Få, om noen steder er mer ærerike i vår globale kultur enn den olympiske seierspallen. Dommerne som dømte vekk Abrahamian mente tydeligvis at han burde være mer enn fornøyd bare for å få lov å stå aller nederst på pallen. Abrahamian som var fullstendig overbevist om at han var blitt urettmessig fradømt sjansen til å ta gullet, sa ifra på den mest dramatiske måte han kunne: Å hive den olympiske medaljen i bakken. Dette var en så sterk symbolsk handling at selv den internasjonale olympiske komité nå er direkte involvert.

I Bibelen møter vi Job som protesterer og reiser sak mot Gud selv når han føler seg urettmessig behandlet. Det er noe av Job ved Abrahamian. Å tørre å stå på sitt uansett. Å stå imot gudene selv om så måtte være.

Olympiaden var i sin tid en religiøs festival til ære for gudene. Abrahamian har i sitt raseri satt seg opp mot de olympiske gudene selv.

Vi er opplært til å passe inn. Vi gjør det vi blir fortalt. Vi innordner oss. Vi biter det i oss. Når vi blir ofre for juks eller urettferdigheter, lar vi det ligge, for den som klager eller sier ifra er en bråkmaker. Lenge leve det usagte, det underkommuniserte, den underliggende makten som alltid vil bli stående så lenge ingen sier ifra.

De som likevel sier ifra får kanskje noe forbigående sympati, men hvem ansetter vel en varsler? Vi i Norge burde vite bedre. Vi har i vår tradisjon «en frihetshelgen større enn Jeanne d’Arc» hvis vi skal bruke André Bjerkes ord. «Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen, hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.» Enhver sjef med sunt næringsvett burde gitt kjerringa en toppstilling med det samme.

Det er bedre noen ganger å si ting akkurat som man føler det. Det burde står respekt av dem som tør å gjøre dette helt uten å tenke på konsekvensene. Som Abrahamian som på direkteoverføring til alle verdens land satte seg opp mot både den olympiske komité og den internasjonale brytersporten. Den beste skoleavslutningstale noensinne kan man se i Dan Harris’ debutfilm Imaginary heroes fra 2004. «Dette er den beste tiden i vårt liv. Eller så blir vi fortalt,» sier gymnasets flinkeste fra talerstolen, som altså akkurat er ferdig med fire år der hun aldri passet inn i det strenge sosiale mønsteret enhver skole representerer. At dette har vært en fantastisk tid, er bare noe hun har blitt fortalt igjen og igjen, aldri noe hun selv har opplevd. Så hun sier hvordan det egentlig er. «Personlig hatet jeg det. Og jeg hater alle dere. Jeg håper dere brenner i helvete alle som en. Takk.»

Noen ganger kan det ikke sies bedre enn som så. Mer slik.