PÅ SCENEN: Thobjørn Harr og Petronella Barker er blant skuespillene som fremfører Shakespeares sonetter på Nationaltheatrets amfiscene. Diktene romme både den idealiserende forelskelsen, og den nesten hatefulle besettelsen av en du ikke klarer å slippe. Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.
PÅ SCENEN: Thobjørn Harr og Petronella Barker er blant skuespillene som fremfører Shakespeares sonetter på Nationaltheatrets amfiscene. Diktene romme både den idealiserende forelskelsen, og den nesten hatefulle besettelsen av en du ikke klarer å slippe. Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.Vis mer

Den besatte

Elsker du en annen på grunn av noe eller på tross av noe? Begge følelser finnes i sonettene til William Shakespeare.

Elsker du en annen på grunn av noe eller på tross av det?

Det er fullt mulig å ha det vondt på begge måter. Sonettene til William Shakespeare, de 154 kjærlighetsdiktene forfatteren trolig skrev mellom 1593 og 1596 og utga i 1609, er fulle av emosjonell uro. Lengselen mot den andre, som gjennomstrømmer dikteren hvorenn han står og går, blir et utgangspunkt for å utforske spørsmål om skjønnhet, kunst og forgjengelighet. Nå er diktene utgangspunkt for forestillingen «Sonetter», som hadde premiere på Nationaltheatret i går.

De første sytten sonettene er de mest avklarte, de er stilet til en svært vakker ung mann, en som tilhører en høyere klasse enn poeten selv, og fylt av intense oppfordringer om å gifte seg og stifte familie. Hvem kvinnen er, er visst ikke så farlig. Det viktige er at ynglingen innser at skjønnheten og ungdommen, som han har i så rikt monn, kommer til å forsvinne, og at han må prøve å bevare den og fortsette å la verden få glede av den som best han kan - nærmere bestemt ved å få barn.

En livskraftig teori går ut på at mannen sonettene er stilet til er Henry Wriothesley, den unge, styrtrike og feminint vakre jarlen av Southampton, en laps og levemann som familien forsøkte å presse til å gifte seg. En mulig bakgrunnshistorie er at familien hans bestilte diktene av forfatteren den teaterelskende jarlen kjente og beundret, som et ledd i en overtalelseskampanje. Men sonettene går snart over i å bli noe mer intenst enn en bønn om å falle inn i folden. Dikteren tar inn fullkommenheten foran seg og spør seg også hvordan han selv, gjennom diktingen, kan bidra til at alt dette ikke bare forfaller, om det er mulig å skape noe som kan stå imot de naturlige prosessene som kommer til å risse rynker inn i ansiktet til den unge mannen. Slike tanker er klangbunnen for en av de mest kjente av sonettene, nummer atten: 

Shall I compare thee to a summer's day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer's lease hath all too short a date:

Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimmed,
And every fair from fair sometime declines,
By chance, or nature's changing course untrimmed:

But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow'st,
Nor shall death brag thou wander'st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow?st,

So long as men can breathe, or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

Det er ikke bare som dikter han er betatt. Sonettene som følger er fulle av savn og uro, der en betatt jeg-person sørger over hvor ufullkommen han selv må være i sammenligning med den han elsker, blir fortvilet hvis den andre synes å trekke seg tilbake og skjeler sjalu til andre som forsøker å fange den elskedes gunst. Gradvis pipler det frem en følelse av at selv den tilbedte har sider som ikke bare er tilbedelsesverdige. Dikteren har selv andre affærer, grubler over hvordan og hvorfor; han sammenligner kjærlighet med sult, og merker seg at sistnevnte synes å fornye seg selv hver dag, mens kjærligheten ikke har samme selvoppholdende kraft, den falmer uunngåelig. Stadig merkes behovet for å finne noe å holde fast ved i en historie som stadig endrer seg, mellom mennesker som ikke fortsetter å være som de var.

Sonettene gjør selvfølgelig at leseren stiller seg spørsmålet: Var Shakespeare homofil? Det er ikke så lett å svare på, og heller kanskje ikke så relevant. I byen og særlig ved hoffet var homofili ikke uvanlig, men det ble betraktet mer som et spørsmål om smak, enn et spørsmål om legning. Spørsmålet kompliseres også av at det Shakespeare skriver, ikke er dagboknotater, det er verkene til en mann som lever av å skrive. Det er ingen grunn til å sette likhetstegn mellom forfatteren og fortelleren.

William Shakespeare var kvinnekjær nok til å måtte gifte seg i hui og hast, med åtte år eldre Anne Hathaway, etter å ha gjort henne gravid. I skuespillene sine skriver han vakkert om forelskelse og foruroligende om erotisk besettelse mellom mann og kvinne - om enn påfallende lite om hyggelige ekteskap.  Han var også åpenbart i stand til å skrive glødende kjærlighetsdikt stilet til en annen mann, dikt som synes å gjenspeile et forhold som har utviklet seg over tid. I den tyvende sonetten skriver han om «the master mistress of my passion», og klager over at den han dyrker, ved et guds lune ble gjort til mann, og dermed er kvinnenes eiendom.

Skimmeret av kjønnsmessig tvetydighet i kjærlighetsdiktene blir sterkere når en går til de siste 28 sonettene. De er skrevet til en kvinne, og har en helt annen tone. Interessant nok er det i disse diktene forfatteren bruker sitt eget navn: «Whoever hath her wish, thou hast thy Will», skriver han i sonette 135.

Diktene til kvinnen, som av forskerne kalles the dark lady, mørkere enn de andre, mer seksuelle og fylt til randen av motstridende følelser. Den unge mannen er vakker, han elskes på grunn av sine mange åpenbare fortrinn. Forelskelsen i ham er naturlig, selvfølgelig. Med kvinnen er dikteren mest opptatt av, og forvirret over, hvordan hun ikke lever opp til idealet. Iblant får denne forvirringen et ømt uttrykk, som i sonette nummer 130, der han merker at han foretrekker henne, med hennes mange feil, fremfor de gudinneaktige skapningene som beskrives i andre dikt: 

My mistress' eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.

I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.

I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:

And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Men samme erkjennelse bikker også over i sinne og selvforakt, i den grad at det er tvilsomt om disse siste sonettene noen gang ble vist til henne de er skrevet til. Til dét er de for harde, nesten hatefulle. Will tror elskerinnen er utro, men foretrekker at hun lyver om det; han beskriver begjæret som «moderisk», en fiskekrok han svelger, selv om han vet bedre. Dette er kjærligheten som besettelse, den som er som en kampestein i veien, som den forelskede ikke klarer å dytte vekk. Dette er kjærligheten som holder ham søvnløs, mens noe i ham nærmest hyler, hvorfor slipper du ikke taket i meg?

My love is as a fever longing still,
For that which longer nurseth the disease;
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.

My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.

Past cure I am, now Reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen's are,
At random from the truth vainly expressed;

For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Poeten W. H. Auden er blant dem som har bemerket hvordan de siste linjene i Shakespeares sonette ofte er noe av en skuffelse. De lander ikke diktene, kommer ikke med noen oppsummering eller innsikt, det hele blir bare liggende i luften. Samtidig foreslår Auden at bare en mer middelmådig forfatter ville konkludert tydeligere. Det kan man ikke forvente av en mann som også i sitt øvrige verk har tusen temaer, men få budskap.

Sonettene er små gløtt inn i én som lever under forelskelsens brått skiftende skydekke. Det prøver ikke å lære vekk noe, bare vise at slik, slik kan det også være.