FRA JAMAICA: Den britiske forfatteren Andrea Levy er selv opprinnelig fra Jamaica. Foto: KAGGE FORLAG
FRA JAMAICA: Den britiske forfatteren Andrea Levy er selv opprinnelig fra Jamaica. Foto: KAGGE FORLAGVis mer

Den beste boka anmelderen har lest om slaveriet

Skremmende autentisk fra 1800-tallets Jamaica.

ANMELDELSE: «Når slavene blir ville er de ubrukelig som alt annet enn makk», heter det i britiske Andrea Levys roman, som er lagt til en sukkerrørsplantasje på Jamaica på attenhundretallet. Den er en av de beste bøkene jeg har lest om slaveriet.

Fortellingen er lagt i hånden på July. Hun er frukten av at hennes mor, «en enorm neger», gjentatte ganger har blitt «skumpet til bakfra» av den brutale skotske oppsynsmannen.

Som skikken er med slavebarn blir July fratatt moren, og satt i tjeneste hos plantasjeeierens søster, som forgjeves forsøker å kultivere den ville negeren.

Kultivert neger
Det som gjør denne boka så god er språket. July, som nå er gammel, skriver motvillig ned fortellingen etter påtrykk fra sin sønn Thomas. Han er en «kultivert neger» etter å ha blitt tatt hånd om av et britisk baptistektepar, som ville vise den siviliserte verden at også negerbarn kunne lære både og lese og skrive. Men July vegrer seg for å fortelle. Hun kommer med halvsannheter og løgner, kaotiske muntligheter, groteske lystigheter og en direkthet som gjør at fortellingen fremstår som skremmende autentisk.

Boka florerer av de mest fantastiske portretter. Det beste kanskje av slaveeierens søster Caroline Mortimer. Hun ankommer øya med sine altfor spisse engelske nese og altfor store overklasserumpe, for å ta i øyesyn sin brors imponerende plantasje og hans hundreogfemti slaver.

Den beste boka anmelderen har lest om slaveriet

Hun blir lamslått da tjenestefolket viser seg å være en udugelig skitten og kaotisk svart masse full av skrik og skrål, vulgariteter og løgner, kjas og mas. Og deprimert over at utsikten fra vinduene ikke byr på annet enn «disse svartingene som holdt på med en eller annen form for ugagn.»

Hun lærer fort at det eneste latsabbene lyder er pisken, som hun riktignok ikke tør bruke etter å ha truffet seg selv i øyeT.

Den historiske settingen er det kjente baptistopprøret på Jamaica, som etter hvert førte til frigjøringen av slavene. Takket være fortellerstemmen er boka imponerende nok blottet for sentimentalitet, helter og antihelter.

De hvite er ofre på sin måte, vist blant annet gjennom en stakkars idealistisk prestesønn.

Klisjèfylt tittel
Han ankommer øya med de beste hensikter om å behandle negrene med mildhet, men martres etter hvert av en ugudelig lidenskap for yppige July, noe han løser på kristenmanns vis. Ikke ved å gifte seg med July, en gifter seg ikke med negre, men ved å ekte halvgamle og fjollete Caroline. Slik kommer forholdet til July i ordnede former, etter råd fra faren om at «en gift mann kan gjøre som han lyster».

Det eneste som irriterer ved denne fabelaktige boka, er tittelen. I en ellers så anstendig oversettelse lyder det lite appetittvekkende «En sang om lengsel» — fra det britiske ordspillet «The long song» - påfallende klisjèfylt. Spesielt med tanke på at boka ellers er så imponerende fri for klisjèer.