1969 i SERIEN:  Siden vi er i ferd med å entre 1969 når sesongen åpner og mye av handlingen foregår i Los Angeles, er det blant annet ventet at månelandingen, drapene til Manson-familien og den skjebnesvangre Altamont-konserten til Rolling Stones vil spille en rolle, skriver anmelderen. Foto: HBO
1969 i SERIEN: Siden vi er i ferd med å entre 1969 når sesongen åpner og mye av handlingen foregår i Los Angeles, er det blant annet ventet at månelandingen, drapene til Manson-familien og den skjebnesvangre Altamont-konserten til Rolling Stones vil spille en rolle, skriver anmelderen. Foto: HBOVis mer

Den beste kjedelige serien eller den kjedeligste bra serien?

Mad Men åpner stillestående og illevarslende, som vanlig.

Om Mad Mens sesongåpninger kan virke litt famlende - og det gjør de i det minste for denne tv-seeren - så kan det ha like mye å gjøre med at man glemmer hvordan man skal se på serien mellom sesongene enn at Matthew Weiner & co ikke kan skrive åpninger.

Mad Men er en serie som følger en annerledes rytme enn mye annen TV, noe som har gjort at serien blant annet er blitt omtalt som «slow tv» og kvalitetssåpe.

Det føles som om det går i snegletempo, men når vendepunktene kommer, kommer de gjerne nokså uventet og i stor hastighet. Serien er besatt av detaljer og referanser i alle ledd, men den har allikevel en omstendelig aura. Ingenting er tilfeldig - men det betyr ikke nødvendigvis at alt som fortelles er av betydning.

Sesong 6 avsluttet med at Don Draper valgte å røpe mer av sannheten om seg selv enn han har gjort noen sinne tidligere, både til barna sine og til klientene fra Hershey's i et pitchmøte som sklir helt ut av kontroll.

Don blir tvangspermittert og det er generelt sett nokså dårlig stemning. Det er dramatisk, men det peker ikke nødvendigvis videre. Mad Men kunne på sett og vis gitt seg der, med en Don som åpner seg for barna sine og med et reklamebyrå på forholdsvis trygg grunn.

Vi har sett den evinnelige gåten Don Draper bli røpet og omformulert et lite drøss med ganger nå. Vi har sett byrået gjenoppfinne seg selv både én og to ganger og vi har fulgt Peggy Olsson gå fra å være unnselig sekretær til å bli en reklameforfatter med store ambisjoner.

Så hva nå? Mad Men går inn i sin siste sesong uten de store spørsmålstegnene hengende over seg. Det kan være noe av forklaringen på at seertallene på sesongåpningen var de laveste siden første sesong i USA. I påvente av den siste sesongen har diskusjonene  ikke gått så mye på hva som egentlig kommer til å skje innad i serieuniverset som på hvordan virkelige hendelser vil få innvirkning på det som skjer.

Siden vi er i ferd med å entre 1969 når sesongen åpner og mye av handlingen foregår i Los Angeles, er det blant annet ventet at månelandingen, drapene til Manson-familien og den skjebnesvangre Altamont-konserten til Rolling Stones vil spille en rolle. Og selv om den historiske gjetteleken er interessant nok og er blitt en obligatorisk bit av oppvarmingen til neste Mad Men-sesong, er det en litt blodfattig måte å bygge forventninger til innspurten av én av de siste tiårenes såkalt store serier.

FORTSATT PERMITTERT:  Når serien starter er Don Draper fortsatt permittert, uten at han har fortalt det til kona Megan. Foto: HBO
FORTSATT PERMITTERT: Når serien starter er Don Draper fortsatt permittert, uten at han har fortalt det til kona Megan. Foto: HBO Vis mer

Noen ganger, som sagt særlig i starten av sesongene, er det vanskelig å bestemme seg om Mad Men er den beste kjedelige serien jeg har sett eller den kjedeligste bra serien. Det som er sikkert, er at serien omfavner stillstanden. Når sesong 7 åpner skjer det ingenting. Don er fremdeles ute av kontoret, Peggy sliter med den nye sjefen Lou, en middelmådig tørpinn av et Draper-substitutt, Sally Draper går på kostskole og klager over moren sin mens Joan manøvrerer seg til større ansvar og kontor i en annen etasje.

I en scene i første episode sitter Don og pusser skoene sine mens han ser Richard Nixon holde innsettelsestalen sin på farge-tv-en. Så du vet at noe kommer til å skje, det er åpenbart, men fra hvilken kant og med hvilke konsevenser er fullstendig i det blå.

I løpet av de to episodene veksler stemningen mellom insisterende melankolsk, henimot det humørløse, og leken, nesten farse-aktig. Nokså typisk Mad Men, med andre ord. Det er en serie som det er nokså lett å bli hektet av, ikke fordi handlingen er uoversiktlig, men fordi det ikke alltid er åpenbart hva handlingen egentlig skal være. Mad Men er et svært ensemblestykke med et dressmannformet sort hull i midten. Det kan gå lange perioder uten at din favorittkarakter kommer på skjermen, men du kan være sikker på at deres tid vil komme.

Det er godt å se dem igjen, selv om de har det bedritent, alle som en. Det gir mersmak å møte på det aldrende orgiemennesket Roger Sterling, på den frustrerte og keitete streberen Pete Campbell og på Ted Chaough, Don Drapers gamle rival som har gjenoppfunnet seg selv som likeglad kontorrotte - når Pete besøker kontoret hans for å lufte frustrasjon med hvordan sjefene i New York behandler LA-kontoret svarer Ted simpelthen «Just cash the checks. You're gonna die one day.»

Chaoughs lekse til Pete synes å være at han må slutte å bry seg. Skjebnen har pokerfjes og røykevane. Det som skjer, det skjer og det som kreves for å leve med endringene er kanskje litt god gammeldags likegladhet.

En fallitterklæring, javisst, men ikke den dummeste leksen å ha i bakhodet når man benker seg ned for Mad Mens siste 14 episoder.  

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.

«Mad Men» Sesong 7 (14 episoder i to bolker, hver på syv)

4 1 6
27. april
Se alle anmeldelser