Den besværlige reklamen

Er det gitt at et skal være fritt frem å benytte det offentlige rom til å selge all verdens kommersielle budskap?

Det krangles igjen om reklame på gater og torg i byen. I Oslo raser folk over Hafslunds lysende reklametårn og krever dem fjernet. Politikerne famler og skylder på hverandre, og bystyret i Bergen sier nei til en fremforhandlet avtale om leskur og toaletter. Det er godt debatten kommer opp, ennå en gang. Oslo kan by på en lang og traurig beretning som handler om viktige prinsipper, og om en god porsjon kommunal udugelighet. Saken om reklamefinansierte bymøbler er gammel i Oslo. Husk tilbake til 80-årene og debatten om det elendige vedlikeholdet i Oslo sentrum: Tilgrisete leskur for buss og trikk, smadrete benker, skjeve stolper, tagging og søppel, reklamemontre og boards i alle fasonger, stengte offentlige toaletter. I 1988 tok byrådet Svelland affære, orienterte seg om hvordan andre byer ute i verden ordnet slikt, og byrådet Gerhardsen vedtok i 1992 at noe måtte gjøres: Oslo burde, i tide før OL i \'94, endelig følge eksemplet fra alle andre europeiske land og overlate drift og vedlikehold av leskur, benker, søppelkasser og toaletter på langsiktig kontrakt til ett av de internasjonale selskapene, mot salg av en avtalt mengde reklameplass på leskur og frittstående montre. Denne ordningen har i mange år vært praktisert i alle de store nordiske byene og i hundrevis av andre europeiske byer, åpenbart lite kontroversielt og med godt resultat. Det er vanlig å kombinere reklame med offentlig informasjon, for eksempel bykart på den ene siden og reklame på den andre. Som tilreisende gleder vi oss stadig over rene og veldesignede leskur og velfungerende toaletter, papirkurver som tømmes og grafitti som fjernes, enten det er i Stockholm eller København, Lyon eller Paris.Hva var det da som gikk så fryktelig galt i Oslo, så galt at den nye kulturministeren visstnok vurderer et nasjonalt regelverk mot den slags ordninger?

ORDNINGEN MED ET reklamefinansierte bymøbelprogram oppsto i Frankrike i 60-årene, og formålet har siden vært klart: Kommunene har ikke ønsket eller vært i stand til å holde en vedlikeholdsstandard i det offentlige rom på et nivå som kresne og moderne bybrukere forventer. Drift og vedlikehold er lite prestisjefylt som politisk prosjekt. Et driftselskap som JCDecaux oppsto derfor med et godt og langsiktig tilbud: En driftsgaranti for sentrum med høy estetisk kvalitet. Man kan mene rent prinsipielt at kommunen selv plikter å bekoste slike tjenester, men også i Oslo har erfaringen vært særdeles entydig: Dette verken vil eller kan kommunen ha ansvaret for. For at et slikt program skal lykkes, må det bygge på tre premisser: Det må på forhånd utarbeides en samlet plan for hvor mange reklameinstallasjoner som kan plasseres ut og hvor de skal være, til minimal sjenanse for ferdsel og med høye estetiske ambisjoner. En slik avtale må føre til en samlet reduksjon og kvalitetsheving av reklame i bybildet, ikke en økning. Dette oppnås gjennom en vesentlig prisøkning, strenge krav til lyssetting, utskifting og vedlikehold av flatene, inndragning av tillatelse til annen utereklame (på vegger, gavler, fortau, osv), og effektiv fjerning av ulovlig oppsatt reklame. Det må være en direkte og synlig kopling mellom reklame og offentlig tjeneste: Reklamen skal være et middel som åpenbart finansierer leskur, toaletter og renhold, og skal ikke først og fremst være en inntektskilde for næringsliv og private aktører.

I OSLO HAR MAN brutt alle disse tre forutsetningene. Først gikk det forferdelig lang tid. Det ble endelig fattet vedtak i Bystyret i 1996 om gjennomføringen av et program, iverksatt før tusenårsfesten. Men kommunen ville ikke overta gjennomføringsmodellen og lærdommene fra andre byer, men finne på noe selv. Det kostet mange år av rot og udugelighet, skandaler og oppsigelser og mange millioner bortkastet. Så begynte man på nytt, ble det fattet nye vedtak i 2001, men igjen uten noen helhetlig plan, uten noen samlet politikk for sentrum, og uten tverretatlig koordinering. Byen ble attpå til delt inn i flere soner med ulike anbud. Og så gjorde man samtidig det fatale feilgrepet å overbelaste ordningen allerede før den var innført: Ikke bare vedtok Bystyret samtidig en vennlig men unødvendig reklamefinansiert bysykkelordning, satt bort til et konkurrerende firma med krav om en ytterligere stor menge ukoordinerte reklameflater som betalingsmiddel. Man så samtidig gjennom fingrene med at det grådig og prinsippløse Hafslund sammen med JCDecaux fikk undergrave hele ordningen med å bygge om sine nedstigningstårn til enorme og grelle reklametårn, bare for å tjene noen kjekke penger på lånt tomt ute i byrommet. Og kommunen unnlot å stramme inn på ulovlig, billig og dårlig vedlikeholdt reklame: I 2003 ble det anslått å være 6000 ulovlig oppsatte skilt og reklameboards i byen. De har stort sett fått stå i fred. Dersom man vil den store kommersialiseringen av byrommet til livs, er det ikke først og fremst i bymøbelprogrammet det må gripes fatt. Se på bygatene, på fasadene og takflatene, se på de grelle skiltene og på de store neonflatene som velter seg utover veggene. Det kan være et godt tema for diskusjon av både visuell forurensing og beskyttelse mot uønsket påvirkning i det offentlige rommet, både i avisene og hos kulturministeren.

STADIG FLERE sterke kommersielle interesser har oppdaget verdien av å kommunisere i det offentlige rom, særlig på de vegger som avgrenser rommene. Ikke bare gjennom slående fasader og fete skilt, men også store reklameboards på gavler og vindusløse vegger, tar de i bruk en kommunikasjonskanal som kan være både rimelig og særdeles effektiv. Slik bruk berører samtidig prinsipper innenfor ytringsfriheten: Er det gitt at et skal være fritt frem å benytte det offentlige rom til å selge all verdens kommersielle budskap? Det spesielle ved denne type budskap er at de ikke kan velges bort, ikke skrus av. Det finnes ingen delete-knapp. Du kan la være å lese en dårlig bok, unnlate å gå på en kunstutstilling eller et teaterstykke, du kan skifte TV-kanal og brenne opp avisen. Men du kan ikke velge bort en stygg fasade eller et uønsket grafisk budskap på en vegg i gaten du må gå forbi hver dag på vei til jobb, skole eller hjem. Du kan beskytte deg mot røyk og mot å få porno i postkassen. Men altså ikke mot autoritær eller simpel arkitektur og overrumplende kommersiell påvirkning.

DETTE ER ET TEMA som ble omgått i Ytringsfrihetskommisjonens arbeid. De var mer opptatt av retten til å uttrykke seg enn retten til å beskytte seg. Men det er ikke sikkert at den forventede reklame for Hennes & Mauritz-truser på byens vegger rett før jul vil utgjøre en vesentligere demokratisk rettighet enn retten til å beskytte seg mot slike budskap i det rommet, den allmenningen, som vi i fellesskap forvalter.Her ligger det kanskje en bedre utfordring for kulturminister Giske, bedre enn bare å gripe tak i en flik av problemet, Oslos skakkjørte avtaler om drift og vedlikehold av bymøbler.