Den biologiske klokka

Er vi ordentlige kvinner dersom vi ikke hører tikkingen?

DET SIES AT kvinner har en innebygget biologisk klokke. Dette er en klokke som foretar en slags nedtelling. Når kvinner passerer en viss alder, så avgir nedtellingen også en hørbar lyd som gradvis øker i styrke, og som forteller henne at det nå er på tide å legge til side det hun driver med og starte med reproduksjon. Jeg har faktisk hørt svært lite til en slik lyd, og derfor har jeg foretatt en aldri så liten research blant mine gamle studievenninner. Dette er venninner som nå tilbringer sin formiddag på kontorer i statsadministrasjonen og for det meste sin ettermiddag og kveld på ulike cafeer og utesteder i hovedstaden. Av disse 10 jentene, som er i alderen 33-36, var det bare to som kunne rapportere om kjennskap til lyden fra den biologiske klokken. Vi har diskutert hva dette kan komme av. Har vi mangler i omsorgsevnen eller kanskje en defekt livmor? Kunne det være at vi i våre mest fruktbare år hadde vekslet inn deler av vår kvinnelighet i bytte mot vekttall? Var vi ordentlige kvinner dersom vi ikke hørte tikkingen, eller er det bare samfunnets lureri dette at vi har en biologisk klokke?

DET ER IKKE uvanlig å knytte den biologiske klokken til kvinnelighet. Man tenker derfor ofte at kvinner som ikke oppfyller dens krav, vil måtte bære på en tapsfølelse resten av livet. Av en eller annen grunn knyttes ikke dette automatisk til mannligheten. Min lille research tilsa imidlertid, at det finnes minst 4 ulike (kvinnelige?) former å forholde seg til denne klokken på. Først er det dem som lenge har hørt tikkingen og som allerede har reprodusert seg. Dernest er det dem som hører tikkingen, og som nervøst lever i en slags terrortilstand som om en bombe hvert øyeblikk kan gå av og ødelegge alt håp om et lykkelig liv. Videre er det dem som hører den, men som finner den plagsomt forstyrrende for det livet de nå lever, og til slutt er det dem som ikke hører den i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BLANT KVINNENE i min undersøkelse var det ingen som tilhørte den første kategorien, selv om dette antageligvis utgjør den største andelen av kvinner. Det var to som tilhørte den andre kategorien, og resten tilhørte den tredje og siste kategorien. Av denne grunn kom diskusjonen inn på hvorfor man i det hele tatt skulle ønske seg barn. En av jentene hevdet at hun ikke anså livet som mor som særlig attraktivt. Hun trivdes i byen og fryktet å måtte flytte derfra dersom hun skulle får barn. Hun ønsket i stedet å utvikle seg i jobben og delta i et sosialt liv med sine venner. Det lar seg ikke kombinere med barn, mente hun. Hvorfor klapper vi egentlig og gleder oss over våre venninners graviditetsbudskap, undret hun. Hvor mange ganger har dere ikke erfart at det egentlig er en venninnes adjø? Det pussige er at vi opplever det som naturlig å plutselig ville legge til side egne behov for å gå over til å være assistent i andres liv. Kan det være morsinstinktet som er den egentlige trusselen mot likestillingen? Min venninne fryktet at det store kvinnekollektivet av mødrevenninner, og med svigermor i spissen, ville utpeke henne som unnasluntreren hver gang det oppstod et udekket behov hos barnet. Det omfattende moralske morspresset, som kommer sammen med barnet, ville havne på hennes skuldre og ikke hans. Mellom alternativene utilstrekkelig mor eller ikke-mor, så ville hun derfor velge det siste.

LIKESTILLINGSARGUMENTET er ikke uvanlig i slike samtaler. I denne diskusjonen var det blant dem som kunne høre den biologiske klokken, men som opplevde den som forstyrrende, en enighet om at barn burde følges med en hus-tru. Problemet for disse var ikke først og fremst at barnet ble sett som en trussel mot egen identitet, men heller til hvem i forholdet som skulle bli tru mot huset. Løsningen på det å kunne beholde sin vanlige identitet og et liv utenfor huset, måtte være å også ha en hjemmeværende ektefelle som gikk ned i halv stilling og tok seg av hoveddelen av oppdragelsen, klesvasken og bekymringene. Men hvor mange menn er det egentlig som vil ta en slik rolle? Og om vi hadde en slik hustru, ville det være en mann vi også ville hatt sex med?

DET VAR DENNE cafe-samtalen som surret i hodet mitt en dag jeg var hos dyrlegen med min hund. Har du tenkt å få valper på denne tispen, spurte dyrlegen meg. Da jeg svarte nei til det, så tilføyde han at jeg da burde få fjernet livmoren på hunden før den var 5 år for å skåne den for alle komplikasjonene som han mente den var nærmest garantert å få. Hysteria, som livmoren kalles på latinsk, ville gradvis skape både fysiske og psykiske problemer for hunden, mente han. Hysterectomiet, som forøvrig var et inngrep man i middelalderen foretok overfor nevrotiske kvinner, var derfor noe dyrlegen anbefalte. Han mente det bare var avlstisper som måtte beholde livmoren. De andre tispene ville få et bedre liv uten den. En av mine gamle studievenninner hadde faktisk nettopp fått det samme rådet av sin lege. Livmoren hadde begynt å lage komplikasjoner. Hysteria var blitt et smertefullt systeria. Legen forklarte at det var barnets uteblivelse som var årsaken til dette. For en litt nervøs 35-åring med defekt omsorgsevne, kan slike forklaringer gi grobunn for konspiratoriske tanker. Er livmoren moralsk programmert til å straffe kvinner som ikke oppfyller sin livsmisjon? Finnes det faktisk en tikkende bombe der inne?

EN TENDENS i hele Europa er at det er et økende antall kvinner som ikke får barn. Andelen peppermøer øker altså igjen. Mens peppermøene før kjernefamiliens æra ofte fungerte som tanter som assisterte sine søstre eller andre kvinner med en stor barneflokk, og slik ofte inngikk som en del av storfamiliene, er det nå en økende andel peppermøer som lever et økonomisk selvstendig liv utenfor et familiehushold med barn. Dette er faktisk ikke så ulikt slik det er i hundeverdenen. I hundeverdenen føder ikke alle tispene noen valper hver. I stedet er det noen få eksemplarer av arten som blir avlstisper, mens andre får fjernet hysteria før den begynner å lage komplikasjoner.

Det var i en telefondiskusjon om samfunnsøkonomi og problemer med skatteytelser i fremtiden, at min mor her en dag kom med et utsagn som kunne passet til diskusjonen i min venninnegjeng: Kvinner nå til dags gidder ikke å få barn. Og hvordan kan man egentlig klandre dem? Samfunnets belønning står jo ikke i forhold til ytelsen de faktisk gir.