Den biologiske revolusjonen

«Det vil i større grad bli mulig å skreddersy behandlingen av en sykdom til de underliggende sykdomsårsaker hos hver enkelt person i stedet for bare å dempe symptomer.»

Den biologiske revolusjonen har røtter i England på 1950-tallet i oppdagelsen av arvestoffets oppbygging. Francis Crick, James Watson og Maurice Wilkins mottok Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1962 for denne oppdagelsen. Forskere har vist at arvestoffet, DNA, er bygd opp som en spiraltrapp der rekkefølgen av de fire ulike typene trappetrinn bestemmer arveanleggene eller genene. Et gen er den lille delen av DNA-spiralen som inneholder oppskriften for hvordan en celle skal lage et protein. Det er omtrent 100000 ulike oppskrifter for proteiner i vårt arvestoff. Bare en relativt liten og varierende del av alle disse oppskriftene står på menyen som hver enkelt celletype i kroppen bruker. # I løpet av kort tid vil vi kjenne hele innholdet av det menneskelige DNA, inkludert alle gener, fra noen utvalgte personer. Det vil si at rekkefølgen av alle trappetrinnene i det menneskelige DNA vil være bestemt i den store satsingen, The Human Genome Project. Dette store spranget vil imidlertid bare være et ledd i den biologiske revolusjonen. De biologiske funksjonene til de fleste genene vil fremdeles være ukjent. Det vil kreve generasjoners forskning å finne funksjonene til og samspillet mellom genene. I dag kjenner vi bare noen funksjoner til noen få tusen gener. For eksempel viste forskning allerede på 1920-tallet at proteinet insulin spiller en avgjørende rolle i reguleringen av blodsukkeret og at mangelfull produksjon av insulin gir sukkersyke.

Økende kunnskap om våre og andre organismers gener og deres funksjoner bidrar blant annet til en helt ny forståelse av mange sykdomsprosesser. Den nye innsikten i sykdomsprosessene på molekylært nivå gir forskerne helt nye ideer om hvordan ulike sykdommer kan behandles. For eksempel klarte den australske forskeren Peter Colman i 1983 å bestemme den tredimensjonale strukturen til et protein, neuraminidase, som influensavirus bruker til å åpne opp og trenge inn i våre celler. Den nye kunnskapen er allerede blitt brukt til å lage stoffer som kan binde seg til neuraminidase og dermed hindre at influensavirus angriper cellene. Slike stoffer vil kunne forebygge infeksjoner av influensavirus og halvere syketiden for folk som allerede er smittet.

Den nye forståelsen av sykdomsprosessene åpner muligheten for nye måter til å påvirke mange sykdommer som blant annet Alzheimers sykdom, astma, benskjørhet, diabetes, hjerte-karsykdommer, kreft, migrene, multippel sklerose og reumatisme. Det vil i større grad bli mulig å skreddersy behandlingen av en sykdom til de underliggende sykdomsårsaker hos hver enkelt person i stedet for bare å dempe symptomer. Etter hvert som årsakene til sykdommer blir bedre kjent, vil det dessuten være naturlig å legge mer vekt på å forebygge sykdom.

Den nye kunnskapen om sykdomsprosesser vil lede til nye medisinske metoder for diagnose, forebyggelse og behandling. Det er klart at disse nye metodene vil gi grunnlag for svært omfattende næringsvirksomhet. Et godt eksempel på omfattende næringsutvikling fra den nære fortid er det svenske legemiddelselskapet Astra. Etter et 20-årig samarbeid mellom forskere ved Universitetet i Göteborg og forskere ved Astra, ble det på slutten av 1980-tallet laget et nytt stoff (omeprazole) som kunne brukes i behandlingen av magesår. Stoffet hemmer et protein som pumper syre inn i magesekken. Inntektene fra salget av dette stoffet var i 1998 over 30 milliarder kroner.

Hva slags forskere er det som gir oss de nye kunnskapene om hvordan vi er oppbygd og fungerer på det molekylære plan? Det er nesten alltid forskere som utelukkende har som mål å finne ut hvordan ting er oppbygd og fungerer. Forskerne vet ikke, og kan ikke vite, hva deres oppdagelser senere kan brukes til. For eksempel undersøkte den amerikanske nobelpristageren Arthur Kornberg på 1950-tallet hvordan arvestoffet DNA kopieres i celler. Han utforsket hvordan ulike proteiner syntetiserer og setter sammen DNA-komponenter. Det viktigste motivet for Kornberg var å tilfredsstille sin nysgjerrighet på hvordan kopieringen av DNA reguleres. Kornberg ante ikke hvilken stor betydning hans og andres oppdagelser senere skulle få for behandlingen av blant annet kreft, virusinfeksjoner og leddgikt.

Forskningen til Kornberg og andre grunnforskere har en del trekk til felles med gammeldags gullgraving eller oljeboring. Det er ingen som på forhånd kan være sikker på hva som skal oppdages og enda mindre hvilken verdi oppdagelsen vil ha. Dermed må mye av forskningen gi lite oppsiktsvekkende resultater. Det kreves en sterk vilje til å ta risiko for å kunne gjøre store oppdagelser.

Vår kunnskap om de biologiske molekyler og prosesser øker i dag dramatisk. Det er all grunn til å tro at vi i det neste tiåret vil få en rekke nye store oppdagelser innen biologi og medisin. Disse oppdagelsene vil springe ut av et av de mest spennende og givende prosjekter i vår tid. Det er derfor grunn til å legge merke til hvordan fjorårets tre vinnere av den naturvitenskapelige delen av konkurransen Unge Forskere ser på muligheten til å kunne satse på en utdannelse som gir grunnlag for å forske i Norge. De gir uttrykk for at det innenfor naturvitenskapelige fag er uklare karrieremuligheter og at det mangler interessante og inspirerende forbilder. Det er grunn til å tro at dette synet er utbredt blant våre dyktigste ungdommer. Det har for eksempel vært en dramatisk nedgang de siste årene i antall unge legestudenter som ønsker å satse på forskning. I dag kan det dessuten være altfor fristende for unge forskere som har vært på forskningsopphold i utlandet, å bosette seg utenlands.

En langsiktig satsing på biomedisinsk forskning, både i form av nye oppdagelser og oppfinnelser, vil kunne få mange positive virkninger i det norske samfunnet. Det vil bidra til at kvaliteten på det norske helsevesenet kan være på topp. Det vil kunne legge grunnlaget for omfattende næringsvirksomhet innenfor biomedisin og også innenfor matvareproduksjon, energiproduksjon og miljøvern. Dessuten vil vi med en større satsing på biomedisinsk forskning kunne få større innflytelse på hvordan bioteknologiske metoder, som for eksempel genetiske tester, skal anvendes.

Det er opp til det norske folk og våre politikere å bestemme hvilken rolle Norge bør spille i den biomedisinske forskningen. Finland er allerede i ferd med å etablere seg i verdenstoppen innen biomedisinsk forskning. Vi burde også ha alle forutsetninger for å kunne spille en viktig rolle. Ønsker vi i dag å være med på vår tids store oppdagelser?