Den blinde barnehagedebatten

Burde vi ikke i stedet diskutere hvordan vi skal gjøre barnehagene virkelig gode?

BARNEHAGEDEBATT I: Som førskolelærer gjennom mange år er jeg glad for at barnehagen debatteres. Men jeg kan ikke forstå hvorfor debatten alltid må handle om hvorvidt barn har godt av barnehage eller ikke. Det jeg venter på er en diskusjon om barnehagens innhold. Når skole diskuteres, er det nesten alltid en innholdsdiskusjon. Hvorfor er det aldri noen som spør om barn har godt av å være i skolen?

Verken barnehage eller skole er institusjoner som primært har blitt til for å glede barn. Barnehager har oppstått som følge av kvinnefrigjøring og likestilling, og en kan gjerne si at skolen som institusjon handler om «fastlands-Norges behov for arbeidskraft og vekst», slik Tveitereid skriver. Men skolen fungerer også som et sted for tilsyn. Hvis det ikke hadde vært for skole og SFO, ville foreldrene ha hatt et tilsynsbehov også for sine barn i småskolealder.

Les Tveitereids innlegg: Angst i barnehagen

Hvis en sammenlikner skole og barnehage, tror jeg barnet oftere kan ha opplevelsen av å mislykkes i skolen enn i barnehagen. Jeg vet om voksne som sier de gruet seg for hver eneste skoledag. Mobbing er et problem i skolen. Kravet om å prestere, vil også gi flere situasjoner i skolen hvor barn kan føle utilstrekkelighet. Likevel er skole en institusjon som de fleste er enige om at må være der, og hvor selve institusjonsformen sjelden diskuteres. Ikke rart at noen lurer på om det ligger vikarierende motiver bak barnehageangsten.

Tveitereid henviser til stresshormonet kortisol. Hvis dette hadde vært målt første uka hos en førsteklasse-elev, er sannsynligheten stor for at nivået også her ville ha vært høyere enn sammenliknet med et resultat fra sofaen hjemme. Hvorfor er disse målingene så mye mer interessante å foreta når barna er i barnehagealder?

Undertegnede jobber på en småbarnsavdeling, og de første 14 dagene etter oppstart i august er tøffe dager. Det er riktig som Tveitereid skriver at noen av barna «gurgler glade andre dag», mens andre trenger lengre tid. Ofte er det slik at de som «gurgler glade» den andre dagen, gjerne får en reaksjon noe seinere. Min erfaring er at de fleste må gjennom en tilvenningsprosess, som sikkert er frustrerende der og da. Men jeg har aldri opplevd at barn ikke har kommet gjennom denne korte perioden på en ganske udramatisk måte. Gradvis blir de glade for å komme til barnehagen, glade for å se oss som jobber med dem, og ikke minst glade for å se sine små venner på avdelingen. De minste barna er også svært lærevillige, og viser iver og glede etter å delta i de prosjektene vi jobber med i henhold til Rammeplanen og de sju fagområdene som skisseres der. Nærhet, latter og glede er faktisk daglige ingredienser i barnehagehverdagen.

Alle barnehager er selvfølgelig ikke gode barnehager. Det finnes dessverre sikkert også mindre gode, og til og med dårlige barnehager. Iveren etter å oppnå full barnehagedekning har trolig resultert i løsninger som ikke er kvalitativt gode nok flere steder. Men hvorfor skulle det være bedre med ufaglærte dagmammaer? Tveitereid liker ikke «umotiverte svenske tenåringsjenter», men det virker som om de ville ha vært mer akseptable i fri dressur, som dagmammaer i et hjem.

Kriteriene for en god barnehage handler om nok ressurser, nok voksne med pedagogisk utdanning, gode barnehagebygg, og et bevisst forhold til det innholdet barna skal presenteres for. Jeg skulle ønske det var disse siste tingene som ble tatt opp til debatt, og ikke barnehagens eksistensberettelse.

VIL DISKUTERE INNHOLD: Gode barnehager trenger nok ressurser, kompetente voksne, gode barnehagebygg og et bevisst forhold til det innholdet barna skal presenteres for, mener Siri Aslaksen. Illustrasjonsfoto: HEIKO JUNGE/SCANPIX
VIL DISKUTERE INNHOLD: Gode barnehager trenger nok ressurser, kompetente voksne, gode barnehagebygg og et bevisst forhold til det innholdet barna skal presenteres for, mener Siri Aslaksen. Illustrasjonsfoto: HEIKO JUNGE/SCANPIX Vis mer
Den blinde barnehagedebatten