MOT MEKKA: En muslimsk pilegrim og hans sønn på vei til den hellige byen Mekka. Jeg er blitt godt kjent med en god del muslimer i Midtøsten de siste 35 åra, og de er faktisk ikke så mye annerledes enn oss selv, skriver forfatteren. Foto: Scanpix
MOT MEKKA: En muslimsk pilegrim og hans sønn på vei til den hellige byen Mekka. Jeg er blitt godt kjent med en god del muslimer i Midtøsten de siste 35 åra, og de er faktisk ikke så mye annerledes enn oss selv, skriver forfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Den blinde, den halte og Profeten

Halvor Tjønn baserer sin holdning til dagens muslimer på håndplukkede bruddstykker fra 1400 år gamle anekdoter.

Når den blinde skal hjelpe den halte, kan resultatet bli ganske oppsiktsvekkende, og dette gjelder også åpenbart i journalistikken, hvis vi skal dømme etter Arne Dvergsdals anmeldelse i Dagbladet av Halvor Tjønns bok om profeten Muhammed.

Dvergsdal skriver at behovet for Tjønns bok er hevet over enhver tvil, ettersom profeten og hans angivelig fordervede liv blir beundret av mange av dagens 1,3 milliarder muslimer, «som handler deretter».

Jeg er ikke så helt sikker på dette behovet, med tanke på at innholdet i Koranen og informasjonen om Muhammeds liv og levnet har vært kjent og tilgjengelig i bortimot 1400 år. Jeg er heller ikke helt sikker på at dagens muslimer tar Muhammeds nattlige ferd til Jerusalem på en bevinget hest noe særlig mer bokstavelig enn vi betrakter vår egen hovedprofets oppstandelse og himmelferd som en blanding av rakett og kråkefugl.

Hvis vi skal diskutere religion på samme måte som to smågutter krangler om hvem som har sterkest far, kommer vi ikke særlig langt. Og hvis Tjønn og Dvergsdal skal basere sin holdning til dagens muslimer på håndplukkede bruddstykker fra 1400 år gamle anekdoter, bør de i rettferdighetens navn også ha nok intellektuell nysgjerrighet til å granske hvordan kristne og jøder er blitt påvirket av sine guder, kirkefedre og hellige skrifter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gamle testamente er fullt av oppfordringer til vold og kriminalitet, og det heter blant annet av jødene skal svi av landsbyene rundt seg og drepe alle som bor der. Denne oppfordringen har Israel gått langt i å innfri i Gaza, på Vestbredden og i Sør-Libanon de siste åra.

Vår egen lutherske, patenterte statskirke bygger sitt livssyn på en tysk kirkereformator som i 1543 tok til orde for å stikke jødene ned med sverd, noe hans etterkommere gjorde alvor av i konsentrasjonsleirene nøyaktig 400 år seinere.

Dvergsdal siterer Kader Abdolahs karakteristikk av Koranen: «Vidunderlig som bok, livsfarlig som lovbok.»

Alle de millioner av mennesker som ligger igjen i ruinfeltene etter den kristne inkvisisjonen, vil vel hevde at Bibelen heller ikke er helt ufarlig som lovbok. I tillegg har den en høyst diskutabel litterær verdi. Innholdet er i strid med FN-konvensjoner og menneskerettigheter, og den oppfordrer til rasisme, noe som åpner for antisemittisme og en middelaldersk islamangst, basert på uvitenhet.

Noen av oss har en viss glede av å gå inn å betrakte prakten i gamle kirkebygg. Men det betyr ikke at vi går hen å myrder våre sønner eller selger våre døtre, slik det blir gjort i Bibelen. Ei heller går vi rundt og hater vår far eller mor eller slår i hjel våre meningsmotstandere, selv om hatet er et aldri så viktig element i vår egen lovbok.

Jeg er blitt godt kjent med en god del muslimer i Midtøsten de siste 35 åra, og de er faktisk ikke så mye annerledes enn oss selv. Mye er forskjellig, men det er helst utenpå.

Naturligvis finnes det slemme muslimer, akkurat som det finnes slemme motorsyklister og slemme nordmenn. Og for denne lille prosenten, som vil misjonere for sin tro, eller skape terror, skrekk og gru, må det være svært motiverende og inspirerende at de virkelig klarer å skremme noen.

Les også Thomas Kårvand: Svake kilder i Muhammed-bok

Les også Halvor Tjønn: Tro kontra vitenskap