Den blinde mannen i Sevilla

Krim som virkelig røsker i sjela. Wilson tar ondskapen til nye høyder.

BOK: Sevilla er en stemningsfull by, kjent for sin storslått katedral og fortau prydet med appelsintrær. Men fruktene er sure og uspiselige, slik alle turister på appelsinslang bittert har fått erfare. Skinnet bedrar, og forfatteren Robert Wilson har valgt sine litterære kulisser med omhu.

Her blir bestialske mord utført i billedskjønne omgivelser ved påsketider, i de beste sosiale lag. Psykologiske avgrunner åpner seg sakte, men sikkert, og politietterforsker Javier Falcón drives stadig nærmere et mentalt sammenbrudd. Årsaken til dette er totalt ukjent for Falcón, og svært mye av fortidas grumsete hemmeligheter må rulles opp før sannheten kommer til syne i all sin bestialitet. «Den blinde mannen i Sevilla» gir oss et enestående portrett av det som må være kriminalhistoriens aller største svin, en djevelsk slu og umenneskelig skikkelse som ikke skal avsløres her.

Det holder å si at både han og boka har eksepsjonelle kvaliteter, og at Robert Wilson neppe har sin overmann i dagens krim.

Skjønt, krim-betegnelsen er uvesentlig. Sjanger er uten betydning, når forfatteren beveger seg ut over litterære grenser som bare er til for mindre briljante skribenter enn ham selv. Altså de aller fleste. Tradisjonell krim er hyggelig tidtrøyte, mens Wilson røsker i sjela. Språket er også uvanlig sammensatt. På den ene siden stramt og nøkternt, samtidig med treffende bruk av mentale bilder gjennom hele boka. Om Falcón sies det at han gransker «sitt sinns trange, brolagte gater», og at han på vei til soverommet sleper seg opp «som en slakterdreng med en skrott på ryggen». For øvrig sover han «...så ubevegelig som et veltet gudebilde». Før han våkner til det rene helvete. Påsken er sikret, i alle fall for leseren.