OVERFLATE: Patrick (Benedict Cumberbatch) strever med å knytte seg til noen, inkludert den flørtende Julia (Jessica Raine), den satiriske «Patrick Melrose».
OVERFLATE: Patrick (Benedict Cumberbatch) strever med å knytte seg til noen, inkludert den flørtende Julia (Jessica Raine), den satiriske «Patrick Melrose».Vis mer

«Patrick Melrose»:

Den britiske overklassen fremstår ikke som spesielt sunn

Fortellingene fra overklassen er blant britenes mest suksessrike eksportvarer. Her blir de korrigert.

Kommentar

«They fuck you up, your mum and dad». Ordene til den britiske poeten Philip Larkin kunne stått i blinkende neonlys over landsmannen Edward St. Aubyns romanserie om Patrick Melrose. Denne uken ble siste episode av serien om Patrick, spilt med bravura av Benedict Cumberbatch, lagt ut på HBO. Gjennom fem romaner og fem episoder fortelles historien om Patrick. Han er født til velstand, men blir seksuelt misbrukt av sin sadistiske far. Moren ser en annen vei eller ned i flaska, eller, etter hvert, i retning av alle andre i verden som lider, men som bekvemt nok er lenger vekk enn hennes egen sønn.

Sønnen strever gjennom hele voksenlivet med rusproblemer og relasjonsproblemer. Bøkene er sterkt selvbiografiske og alle de viktigste vendepunktene finnes også i St. Aubyns eget liv.

Melrose-sagaen handler også om et spesifikt traume som møter et spesifikt sosialt miljø. Seksuelt misbruk innad i familier skjer i alle sjikt. Men hos St. Aubyn er det som om både overgrepene og det at de aldri blir tatt tak i, er knyttet til idealer og væremåter i overklassen, en polert gjeng som ikke fremstår som så fryktelig polert lenger etter at St. Aubyn har kjørt dem gjennom sin egen rasende og mørkt komiske tørketrommel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er interessant all den tid fortellinger fra den britiske overklassen er blant det fallerte imperiets mest suksessrike eksportvarer. Det være seg de oppdiktede adelsmennene og detektivene i «Downton Abbey» eller filmatiseringene av Agatha Christies romaner, eller den høyst levende kongefamilien: Et globalt publikum elsker å følge med på de romantiske og relasjonelle intrigene i øyrikets privilegerte miljøer. Det er ikke så rart. Overklassesettingen og melodramaet går utmerket godt sammen: Roman- og filmfigurer som ikke trenger å hente i barnehagen eller gruble over hva sjefen tror om dem, kan i større grad hengi seg til privatlivets dilemmaer. Dette krysses med nysgjerrigheten på de fornemmes vaner og væremåter, på hvordan man kler seg og ter seg når man er skjermet fra de mest hverdagslige bekymringer.

I «Patrick Melrose» har skjermingen ført til en usunn dekadanse. Personene i romanene og i serien er besatt av sosial status. Denne besettelsen fører igjen til en frykt for å bli oppfattet som kjedelig, «a bore». Behovet for å bli invitert til de rette festene gjør at vertskap aldri blir konfrontert, men stadig baksnakket. Samtidig er det få som har stimulerende karrierer eller livsprosjekter. Å tråkke over moralske grenser blir som en markering av en aristokratisk skjødesløshet, en avfeiing av idealene til middelklassen, som uvegerlig avslører seg ved å være snusfornuftige og forferdede.

«Patrick Melrose» er knapt noe objektivt, observerende prosjekt. Til det er det for sterkt preget av traumebearbeidelse. Men i et Storbritannia som krøker seg inn mot seg selv, skjærer over båndene til kontinentet og selger eventyr om fordums storhet, synes det likeveå være en betimelig korreks.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook