ÅPNER ONSDAG: Informasjonssenteret om 22. juli, åpner offisielt i morgen, onsdag, i Regjeringskvartalet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
ÅPNER ONSDAG: Informasjonssenteret om 22. juli, åpner offisielt i morgen, onsdag, i Regjeringskvartalet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.Vis mer

Den brutale sannheten

Mennesker glemmer fort. Derfor er 22. juli-senteret viktig.

Kommentar

Det er gått fire år siden den mørke ettermiddagen og kvelden 22. juli 2011. Vi som er store, husker hvor vi var da det skjedde og det virker ikke så lenge siden. Men for de som var små, er denne dagen allerede et vagt minne.

I dag åpnet 22. juli-senteret i regjeringskvartalet for pårørende og presse. Intensjonen er å spre kunnskap, bidra til læring og motvirke at noe slikt skjer igjen. Utstillingen har skapt debatt i offentligheten før åpning. Enkelte har reagert på at restene av bombebilen og terroristens falske ID-kort og emblemer er blant objektene som stilles ut. Advokat John Christian Elden har fryktet et «Breivik-museum». Heldigvis, dette er ikke noe terroristens hall of fame. Det er vårt Ground Zero, i førsteetasjen på selveste høyblokka.

I det første rommet møter vi ofrenes ansikter. I det andre spilles overvåkingsvideoen som viser eksplosjonen i regjeringskvartalet. I det tredje rommet er tidslinja over hendelsene, med bilder og tekster. I midten av rommet, de forvridde restene av bombebilen og en monter med ofrenes mobiltelefoner. I et eget rom vises videointervjuer med ungdom som var på Utøya. I det neste, bilder fra rettssaken, nye tekstutdrag og et vindu med fire objekter som engang tilhørte drapsmannen, i dag innpakket i bevisposer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utstillingen er sober og nøktern, men likevel brutal og trist - for slik var hendelsen. Det er spesielt å være tilbake på det som både er et åsted og en arbeidsplass. Det er sterkt å se portrettene av de som ble fratatt livet. Det er voldsomt å gjenoppleve kreftene som ødela regjeringskvartalet. Det er vondt å lese om igjen Jens Stoltenbergs ord og de første meldingene fra de som plutselig oppdaget hva som var i gang på Utøya. Det er opprørende å høre ungdommene og båtfolket fortelle om sine opplevelser. Og ja, det er vemmelig å se terroristens eiendeler.

Men så kommer rosetoget. 

Det var jo akkurat sånn det var. Noen vil synes at møtet med historien, eller deler av den, er for sterk. Noen vil mene at utstillingen kommer for tidlig. Det er lov, og det må man forvente når man lager en slik utstilling. Valgene som er gjort, må enten kunne forsvares eller revurderes. Terroristens koffert er allerede fjernet. Det har også vært heftig debatt rundt 9/11-museet i New York, forteller visepresident Cliff Chanin i 9/11 Memorial, som 22. juli-senteret har samarbeidet med. Museet på Ground Zero stiller blant annet ut deler av et flyvrak, PC-en som terroristene brukte da de planla angrepet, bilder av Osama bin Laden og kopi av et brev skrevet av en av terroristene. Det er umulig å formidle en slik historie uten å beskrive gjerningspersonenes motiver. Men som i 22.juli-senteret er det ikke terroristene som er hovedpersonene. Fokus er på hendelsen, ofrene, vitnene og tida etter. — Alt handler om å finne den rette tonen og balansen, sier Chanin, som mener det norske museet har klart det. Ifølge kommunalminister Jan Tore Sanner har tilbakemeldingene fra de berørte som har sett utstillingen, vært positive. AUF og støttegruppa har medvirket hele veien. Det er viktig.

Selvsagt kan det komme besøkende som er fascinert av terroristens tanker og gjerninger. Det er ekkelt å tenke på, men lite å gjøre med. For alle andre vil det være en opplevelse som kan bidra til kunnskap, til dypere forståelse for hvor galt det kan gå når man følger ekstrem, voldelig ideologi, og kanskje større medfølelse for mennesker som gjennomlever terror, traumer, krig eller krigslignende situasjoner.

Utstillingen er midlertidig og skal vare i fem år. Regjeringskvartalet er under bygging. Etter hvert bør utstillingen bli permanent og kanskje også utvides. Det er ett perspektiv jeg savner, og det er redningsmannskapenes historie. Den er ikke bare politifolk i rød gummibåt. Den er også brannfolk som stupte inn i ruinene, politifolk som avbrøt ferien og ambulansepersonell som var raskt på plass og reddet mange liv. Redningsmannskapenes fortellinger er viet godt med plass i 9/11-museet. Etter som tida går og minnene blir fjernere, vil publikum kunne trenge mer tekst, tolkning og hjelp til å sortere tankene enn det dagens utstilling gir.

Det er utrolig hvor fort mennesker og samfunn glemmer eller husker feil, hvis ingen forteller hvordan det var. De som ble født samme år som terrorangrepene i New York, er niendeklassinger til høsten. De var ti år i 2011. 22. juli-senteret handler om hvilke svar vi skal gi dem når de spør.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook